En reise i smalfilmens verden

Det falt mye snø i februar 1968. Faktisk så mye at det ble satt ny rekord. Torsdag 8 februar dette året ruslet en glad og fornøyd 15-åring i snøføyka, på vei til postkontoret i Sarpsborg. Endelig hadde pakken kommet, og neste helg, 17. og 18. februar, skulle den store begivenheten, SLEKTSSTEVNET,  finne sted. Og det skulle foreviges på film med kameraet som lå i den etterlengtede pakken. Og den pakken befant seg fremdeles i en av postkontorets hyller.

ET HODE FULLT AV HULL

EN VANDRING I SMALFILMENS VERDEN

Store og små episoder og høydepunkter gjennom nesten 50 år

Et Super-8mm filmkamera kostet i 1968 en liten formue, og den unge regissøren hadde tilbragt mange timer, krabbende på alle fire, i utallige potet-, agurk- og gulrotåkere for å reise nødvendig kapital til investeringen. Med en timebetaling på rundt kr. 1,25, ble det adskillige bøtter av ovennevnte grønnsaker, samt mye lapping av bukseknær, før bestillingen til Crown Import / Cecil Aagaard, Oslo, kunne sendes avgårde.

Og nå var pakken endelig her. Vel hjemme igjen, etter en spasertur på rundt 6 km i snøføyka, ble pakken ærbødig åpnet, og kameraet åpenbarte seg i all sin prakt – et Chinon 609, Super 8mm kamera + 5 ruller Super 8mm råfilm. Nå gjenstod det bare å lære seg å bruke kameraet, og få festet begivenheten til filmrullene på en skikkelig måte. Ettersom det tok 2 – 4 uker å få fremkalt og returnert filmen fra laboratoriet, var det ikke tid til noen prøvefilm. Eneste alternativet var å sette seg ned, lese bruksanvisningen og gjøre seg kjent med kameraet.   Etter en ukes tørr-trening, ble slektsstevnet behørig foreviget på 5 stk. kassetter med Kodacrome II-film.

Nå ble nok ikke produktet akkurat banebrytende, men etterhvert som tiden har gått, har filmen blitt en verdifull dokumentasjon for etterkommer’ne av filmens «skuespillere», og er fremdeles å finne i eierens hyller.  Kameraet ble også brukt til produksjon av diverse hobbyprodukt av ymse kvalitet. Disse har ikke bare «vokst på seg» stor verdi for skuespillere såvel som deres etterkommere, men også som verdifull dokumentasjon på «ting som var.»


Men for å få fullt utbytte av kameraet, var det jo også nødvendig å gå til anskaffelse av en filmfremviser. Etter ytterligere krabbing i potetåkere og lange kvelder med «klinking» av militærtelt etter skoletid og i sene kveldstimer, ble det etterhvert også råd til en slik innretning. Etter å ha vurdert både Eumig, Noris, Bauer og en fransk sak kalt Heurtier, falt valget til slutt på en Bolex 18-5. Dette var en solid, «evigvarende» sak,  bygd helt i metall. Den  hadde en 50W såkalt «gravid» lampe. Dette hadde noe med fasongen på lampen å gjøre. Bolex 18-5 var en stumfilmfremviser, og selv om man hadde en lydfilm, kunne man ikke få avspilt lyden fra den. Man kunne heller ikke spille inn noe lyd på filmen med denne maskinen. Det fantes riktignok en del «duppeditter» til maskinen som gjorde at man kunne synkronisere den med en båndspiller, men dette ble for komplisert og dyrt.

Derimot kunne man få leid noen korte tegnefilmer og utdrag fra spillefilmer for en rimelig penge i den lokale fotobutikken. Og det gjorde man jo i blandt. Særlig til jul – for visning på ymse juletrefester.


Bilde 05Etter hvert som tiden gikk, og man fikk mer erfaring og større ambisjoner, ble det behov for utstyr som ga flere muligheter og høyere kvalitet. Jeg oppdaget også etter hvert at det fantes et annet S-8mm system enn Super-8mm. Det het Single-8mm, og ble produsert av japanske Fuji. Selve filmen er identisk med Super 8mm, men kassetten er helt anderledes. I Super-8mm kassetten ligger filmspolene ved siden av hverandre, men i Single-8mm kassetten ligger de over/under. Det ga en del vesentlige fordeler, bl.a. hadde man ubegrenset tilbakespoling av filmen, og kunne således lage både «cross-fades», dobbel-eksponeringer, og til og med legge teksten i selve filmbildet. Det siste ved først å filme teksten, fortrinnsvis hvit tekst på svart bakgrunn.  Deretter sveivet/kjørte man filmen bakover (uten at den ble eksponert), og man kunne så gå ut og filme nye, passende scener på den tilbakespolte filmen, til f.eks. bakgrunn for tekstene. I tillegg hadde Single-8mm kameraets filmport en høypresisjons trykkplate av stål, som på profesjonelle filmkameraer i 16mm og 35mm formatet. Super-8mm kameraet hadde ingen trykkplate i filmporten. Der var det i stedet filmkassetten som hadde en masseprodusert plastikk-plate som ikke ga like skarpe bilder som presisjonsplaten i metall i Single 8mm kameraene. Chinon-kameraet ble solgt, og et nydelig Fujica Z-800 kamera ble innkjøpt.


Boles SM-8 P-5 scaled down

Det ble etterhvert også behov for lyd på filmen, som på den tiden for det meste bestod av bakgrunnsmusikk med kommentarer – og kanskje noen effektlyder. Leppesynkron lyd var svært lite aktuellt, da det ble meget komplisert.
Ettersom all lyden ble lagt på i fremviseren etter at filmen var ferdig redigert, var det nødvendig med en maskin som ga muligheter for «Sound on Sound», og en del andre finurligheter, og som hadde en nogenlunde anstendig lyd-kvalitet. Eumig hadde noen modeller, men den maskinen som på den tiden ble regnet som noe av det beste man kunne få kjøpt, var en Bolex SM-8. Til tross for en pris på nesten kr. 3.000,- rundt 1970, klarte jeg til slutt å skrape sammen penger til en slik, og en ny æra var innledet – nå skulle det bli fart i sakene. Og fart i sakene ble det – men ikke over natta.


Eagle Film LogoEagle Film Logo 2I årene fra 1968 til 1973, ble det nok den vanlige mixen av familiefilmer, iblandet litt skrekk og action, med slekt og venner som helter og banditter.

Som seg «hør og bør» måtte «produksjonsselskapet» også ha et navn, og etter flere runder i tenkeboksen, ble det døpt til «Eagle Film», med egen logo.

Ettersom vi laget film, måtte vi også få vist den for et større publikum. Vi måtte bygge en kino. Til alt hell bodde jeg på en bondegård. Der var det en stor låve, men de rommene som var der, var allerede opptatt av hest, kyr, gris og høns. Og en himla masse høy og annet fòr til dyra. Men det var også et stabbur der, i tre etasjer. Første etasje var full, og det var også den øverste. Men i andre etasje var det håp. Nå var det ikke mine foreldre som eide gården, vi bare leide kårboligen der, så vi måtte først ha bondens tillatelse – og den fikk vi. Vi glemte riktignok å fortelle ham at vi skulle ha offentlige kinoforestillinger der, men det fant han ut litt senere. Programmet bestod av 3 stk. filmer, hvorav de 2 første var egenproduserte kortfilmer i skrekk-sjangeren.

Første dagen  kjørte vi èn forestilling, men billettøren, som var min fetter, var ikke helt fornøyd med det 8mm 60's Strip Teaseøkonomiske utbyttet. Vi hadde imidlertid vært realistiske nok til å innse at de egenproduserte filmene sannsynligvis ikke ville trekke til seg de helt store publikumsmassene, så vi hadde for sikkerhets skyld vært på «svenskehandel» litt tidligere i uken og gått til anskaffelse av en «dristig» 3,5-minutters stripteasefilm i svart/hvitt. Det var film nr. 3 på programmet. Vi håpet at etter den første forestillingen ville jungeltelegrafen ta seg av den videre markedsføringen.

Nå var det likevel ikke så mye man fikk se i løpet av disse 3 minuttene, og dagens undertøyannonser for «den moderne kvinnen» overgår med god margin det man fikk se i filmsnutten fra 60-tallet. Men filmen hadde «ønsket effekt», og neste dag var det publikum nok til i hvert fall to fulle forestillinger. Billettøren hadde dollartegn i øya, og gliste fra øre til øre.

Vi kjørte i gang den første forestillingen, og da denne var slutt, var gårdstunet fyllt opp med ytterligere forventningsfulle kinogjengere. Køen var «lengre enn lang», og rakk nesten inn på bondens kjøkken.  Nå greide ikke en gang ørene å stoppe gliset til billettøren. Det gikk «helt rundt». Her ble det nok 3 forestillinger og mer penger i kassa enn vi hadde drømt om. Vi dro i gang forestilling nr. 2, men hadde ikke kommet mange minuttene inn i forestillingen før katastrofen var et faktum. Bonden skulle gjøre unna kveldens «fjøsstell» da han oppdaget den store folkeansamlingen på gårdstunet Nå kom han brasende gjennom veggen til kinosalen (som for det meste bestod av utbrettede store pappesker spikret til et tynt rammeverk) og lempet kjøkkenstoler og tilskuere ut gjennom både dører, vegger og vinduer. Da publikummet som ventet på forestilling nr. 3, så sine «artsfrender» forlate «kinolokalet» mer eller mindre horisontalt, og noen ganger helt opp/ned, tok de beina fatt og forsvant som dugg for sola.

De ikke helt flyvedyktige publikummere fra forestilling nr. 2, var litt mer seiglivet, og da de var frekke nok til å kreve inngangspengene refundert, gikk hele regnskapet i minus. Ikke bare ble vi kvitt alle inngangspengene, også egne lommepenger for hele den uka gikk med i dragsuget. For ikke bare hadde de Stabburetvært frekke nok til å kreve inngangspengene refundert, flere av de hadde også stilt seg i køen for tilbakebetaling av inngangspenger flere enn èn gang.

Billettørens pengeveske var tom, og det var også egne lommer. Men køen av ventende «returkunder» var ikke tom, og da de skjønte at kontantbeholdningen hadde passert nullpunktet, og at kinoen etter bare to dagers drift var konkurs, krevde de en ny forestilling. Nå var gode råd dyre, og dyreråd ble det.

Filmfremviser, film og skjøteledning hadde jeg fått reddet  ut i siste liten før bonden fant inngangen til kinoens maskinrom, så etter litt rådslaging fant vi ut at fjøset var et godt kinoalternativ, for der var det hvitkalkede vegger. Riktignok godt innsmurt med kumøkk og andre uhumskheter, men det var det beste alternativet vi kunne finne.

Vi snek oss bakveien inn i fjøset, som forøvrig huset 15 – 20 kyr, og fant den biten på veggen som fremstod som mest hvit. For å kunne få kjørt filmen på den biten, måtte jeg plassere meg mellom to digre ku-beist som ikke var interessert i besøk av «framandfolk». Derimot utviste de to «damene» utrolige egenskaper i sambadans, og det medførte visse problemer med filmens bildestabilitet. Likevel, skjøteledningen ble rullet ut til nærmeste kontakt, og forestillingen, dvs. stripteasefilmen, startet. Dette var helt klart kvelden for skjeløyde kinogjengere med «et flakkende blikk» da bildet befant seg nesten like mye i taket som på veggen.

Og verre skulle det bli !

Hvorvidt det var filmen eller de mange filmentusiasters nærvær som fjøsets faste, firebente beboere mislikte, skal være usagt, men litt etter litt endret de sambadansende «damene» tempo, og gikk over til reinspikka Rock’n Roll. Deretter tro de til med en konsert i beste Beethoven stil.  (Jfr. «Roll over Beethoven», Chuck Berry, som nå er døpt om til «Roll over Kinosjefen)

Fjøset lå vegg i vegg med grisehuset (som var greit nok, for filmen var jo også det som på den tiden ble kallt en grisefilm), men da de sang-glade juleskinkene stemte i med både overtoner og undertoner, steg lydnivået faretruende høyt, faktisk så høyt at bonden fant det nødvendig med en sikkerhetskontroll.

Heldigvis var filmen akkurat ferdig da bonden kom farende inn gjennom fjøsdøren, og de gjenværende filmentusiastene, sammen med billettør og kinosjef, foretok en noe udisiplinert og panikkartet tilbaketrekning gjennom bakdøren.

Vi hadde imidlertid rukket å få gjennomført forestillingen, så våre forpliktelser var oppfyllt. 

Fremviseren hadde jeg fått med meg ut da vi i tempo à la «Speedy Gonzales» forlot fjøset. Filmen og skjøteledningen, var det verre med. De ble liggende igjen i fjøset. Men jeg fant de igjen dagen etter – på toppen av 40 tonn kumøkk i «møkkademma» under fjøset.  Etter flere mislykkede forsøk på å fiske film og skjøteledning opp gjennom luka i fjøsgulvet, var det ikke annen utvei enn å bygge en «gangvei» på toppen av møkka ved hjelp av brede plankebiter, dører og hva som ellers var tilgjengelig. Mutter’n trengte skjøteledningen til vaskemaskinen, og i dag var det vaskedag. Ettersom alle lommepengene allerede var «gått dukken», hadde jeg heller ikke penger til å kjøpe en ny. Skjøteledning og film måtte hentes ut. Det var bare å «bite tenna sammen».

Deretter begynte en hasardiøs balansegang inn havet av kumøkk og andre ekskrementer. Det gikk overraskende greit å komme seg inn – bortsett fra en noe stram odør, men da returen startet, var det ikke fullt så greit. Brokonstruksjonen var bygd på ustabile og relativt bløte grunnforhold, og hadde derfor forskjøvet seg. Den var nå meget ustabil, og balanseakten endte selvfølgelig med totalhavari.

Da var det godt å ha både vaskemaskin og skjøteledning – samt hageslange, høytrykkspyler og piasava-kost for skikkelig rengjøring av både tekstiler og kinosjef.

Og filmen, ja den hadde tatt spranget fra «grisefilm» til en skikkelig «møkkafilm«. Bokstavelig talt.

Akk ja, Showbiz er en tøff bransje.

Det var også rundt denne tiden jeg ble medlem i Sarpsborg og Omegn Smalfilmklubb. Der var det klubbmøte èn gang i måneden, og her ble filmer «vist og diskutert over en kopp kaffe og noe godt å bite i» – og ingen ble kastet ut.

Ca 20 år senere ble jeg kinosjef i Hvaler kommune, hvor det ble vist filmer i Folkets Hus på Skjærhallen. Der ble heller ingen kastet ut – snarere tvert om.


I 1974 startet det endelig å skje ting på filmproduksjonsfronten. I desember det året begynte jeg å arbeide ved biltilsynet i Sarpsborg, hvor også Trygg Trafikk sin distrikts-sekretær Egil Nordengen, arbeidet.  Da han fikk vite at jeg hadde film som hobby, og han hadde behov for en undervisningsfilm i sitt virke, ble vi enige om å gjøre et forsøk på å få laget en liten filmsnutt. Han hadde stående en pott på kr. 2.000,-, som kunne brukes til formålet. Et enkelt manus ble gjort klart, og fra sommeren 1975 til sommeren 1976, ble alle opptakene unnagjort. Etter redigering og lydsetting, var filmen, som fikk navnet «Tenk Etter Føre», klar for premiere i Sarpsborg Kino, Centralteateret, lørdag 30.10.1976, kl. 13:30. Filmen ble meget godt mottatt, og ble også vist som forfilm på kinoens ordinære forestillinger samme helg. Det ble ikke sagt noe om filmen før forestillingen, og den ble kjørt som en del av det vanlige filmprogrammet.  At filmen gjorde inntrykk på publikum, er sikkert og visst. Det var fleip og latter under filmens innledningsfase, med festen i strandkanten og første fase av villmannskjøringen. Under filmens avslutningsfase, med ulykken, begravelse og lille Espen ved mors grav, var det ikke lenger noen som fleipet eller lo. Da kunne man bokstavelig talt, høre en knappenål falle.


Bilde 10 -286 KBLørdag 19.03.1978 var den andre trafikksikkerhetsfilmen, «Andres Liv – Ditt Ansvar», klar for première. Denne gangen var premièren på Verdensteateret i Sarpsborg. Fra å være en 1-sal kino, var den nå ombygd, og hadde 3 saler. Rød sal med 341 plasser, Grønn sal med 123 plasser, og Blå sal med 28 plasser.  Vi hadde fått stilt den Grønne salen til disposisjon, og den viste seg å være idèell til visning av Super 8mm film. Lerretet var akkurat passe stort, og avstand fra maskinrom til lerret ikke større enn at bildet fremstod som lyst og skarpt.

Også denne filmen fikk meget god omtale, og et stort antal kopier, både på S8mm og 16mm ble satt i distribusjon. Filmen ble også innkjøpt av NRK Fjernsynet, og vist på TV tirsdag 09.06.1981.


Flere enn du tror 4 FIX«Flere Enn Du Tror», som var den tredje og siste trafikksikkerhetsfilmen jeg laget, var klar for première lørdag 19. mars 1983. Dette var en mye større produksjon enn de to foregående, og ble en stor utfordring. Etter de to første suksess-filmene, var det høye forventninger til denne nye filmen, og det var ikke så rent få sommerfugler som danset samba i mageregionen da lysene ble dempet, og projektoren våknet til liv. Selv satt jeg i maskinrommet og passet lydnivå og sørget for at bildet til enhver tid var fokusert. Før lyset var tonet opp hørte jeg applaus fra salen, og skjønte at vi nok en gang hadde kommet trygt i mål.

Også denne tredje trafikkfilmen ble innkjøpt av NRK, Fjernsynet. Den ble vist på TV fredag 20.06.1986 kl. 18:45, i programposten «Ungdoms-redaksjonen», som i sin helhet handlet om denne filmen og de som hadde laget den. Alle tre filmene ble tatt opp i Single 8mm format, for så å bli «blåst opp» til 16mm for distribusjon også i det formatet.


Midt på 80-tallet ble alle tre trafikksikkerhetsfilmene overført til video, og ble brukt i undervisningsøymed av mange kjøreskoler. De var også til utlån fra mange AV-sentraler rundt i «det ganske land», hvor de bl.a. ble distribuert til alle landets ungdomsskoler. Kopier av alle tre filmene ble også solgt til utlandet.

Alt dette og mere til, kan du lese om på siden «Super 8mm – Fra A til P». 

Bilde 18 - 279 KBEttersom trafikksikkerhetsfilmene ble så godt mottatt, og ble distribuert i et relativt stort antall, samt at mengden av oppdragsfilm «eksploderte» i 1978, ble også navnet endret fra «Eagle Film» til «Spectra Filmservice», og ny logo ble utarbeidet – en logo som fremdeles brukes, om enn i en noe omarbeidet utgave.

I perioden 1976 til 1982, ble det produsert filmer på oppdrag for Kreditkassen, Oslo, Deres Frisør, Sarpsborg, NM i vektløfting, Sarpsborg, Vegkontoret i Østfold m.fl, men ettersom jeg også arbeidet i full stilling ved biltilsynet i Sarpsborg/Fredrikstad, måtte filmproduksjonen begrenses.

Forøvrig ble alle disse filmene produsert i Single 8mm format.


ZC-1000 Pic 1 OKEttersom virksomheten i denne perioden ble inntektsbringende, fikk jeg også muligheten til en oppgradering og utvidelse av utstyrsparken. Det hele var imidlertid konsentrert om film, da video på denne tiden kvalitetsmessig ikke kunne måle seg med filmen. Det trofaste Fujica Z-800 kameraet, som kostet ca. kr. 2.500,- i 1973, ble erstattet av det formidable Fujica ZC-1000, som bl.a. hadde utskiftbare optikk og mulighet for «leppesynkron» lyd helt fra opptak til ferdig redigert produkt. Også prisen var formidabel – rundt kr. 12.000,- i 1977. Og det var den gang godt og vel en halv årslønn. I dagens kroneverdi tilsvarer det kr. 55.000,00. Dette kameraet er ansett for å være det mest fullkomne 8mm kameraet noensinne, og det var svært få begrensninger. Til gjengjeld var det et hav av muligheter. Kameraet hadde utskiftbar optikk, og kunne ved hjelp av adapter, bruke stort sett alt som fantes av objektiv. Det kunne kobles til endoskop og mikroskop, gjøre opptak i slow-motion, fast motion, enkeltbilder, som kunne synkroniseres med en blitz. Det kunne kobles til separat båndspiller beregnet på perfobånd, og således få leppesynkrone lydopptak. Det kunne filme fremover og bakover, og det fantes masse tilleggsutstyr. Den største ulempen var det begrensede utvalget av rå-film. Men det gjaldt for alle 8mm filmkameraer, det være seg Dobbel 8mm, Super 8mm, Dobbel-Super-8mm  eller Single 8mm.

I 2014 kom det et splitter nytt Super 8mm kamera på markedet. Kameraet, Logmar, er produsert i Danmark, og blir nå solgt gjennom PRO-8mm i USA, og er vel det eneste kameraet som kan gjøre den «gamle Fujica ZC-1000» rangen stridig som tidenes beste Super/Single 8mm kamera.


Bauer T-50 Royal 2 SHARPEN OKAll lyd måtte til syvende og sist inn på filmens lydspor ved hjelp av en fremviser. Ettersom den gamle Bolex SM-8 manglet en del av de mulighetene man etter hvert hadde fått på nyere fremvisere,  måtte den vike plassen for en mer moderne utgave. Dette var lenge før datamaskiner og Internett var født, så det ble mye reising fra fotobutikk til fotobutikk for å skaffe nødvendig informasjon om hva som var på markedet i form av brosjyrer, og en rask gjennomgang av hver enkelt butikks varelager. Etter en langvarig og nøye gjennomgang av fremvisernes spesifikasjoner, falt valget på en Bauer T-50. Det var en god fremviser, og den hadde også en 150 watt halogenlampe. Denne ga litt bedre lys enn de 100 watt halogenlampene som var standard på S8mm fremvisere. Egentlig hadde jeg mest lyst på en Bauer T-60, fordi den var i Stereo, men måtte av økonomiske hensyn nøye meg med en T-50, som var en mono-maskin.

Baueren ble brukt ved premieren på «Tenk Etter Føre» i 1976, og også da filmen ble kjørt som forfilm til de ordinære forestillingene i premièrehelgen. På grunn av det store lerretet i Centralteateret, som i tillegg var perforert, var 150 watt litt for lite til å gi et fullgodt bilde. Baueren ble også brukt under premièren på «Andres Liv – Ditt Ansvar» i 1978. Da var imidlertid premieren i Verdensteaterets grønne sal. Denne salen hadde kun 123 sitteplasser og var vesentlig mindre enn salen i Centralteateret, og følgelig var også lerretet mye mindre. Der fungerte Baueren mye bedre, og bildet var både stort, skarpt og med godt lys. Dessverre var, som nevnt, Bauer T-50 kun utrustet for å håndtere monolyd, noe som medførte en del begrensninger når det gjaldt mixemuligheter for lyden.

Nyere maskiner kunne også utnytte det smale balansesporet som lå på filmen, slik at man kunne få lydgjengivelsen i full stereo. Økonomien hadde også bedret seg, og Baueren ble derfor erstattet av en Eumig S-940 Microprosessor, en meget avansert maskin, som ga store muligheter til lydarbeidet. Dessverre hadde Eumig S-940 samme lyskilde som Eumig S940 Multiprocessor Van Eck OKBaueren, en 150W halogenlampe, og ettersom den også ga litt for lite lys, ble den raskt erstattet med en Elmo GS-1200, en maskin med mange nye finesser. Den hadde god lydkvalitet, men like viktig var det at den ga muligheter til styring av mange av de nye synkroniseringssystemene som etterhvert dukket opp i markedet, og som ga muligheter til «leppesynkront lydspor». Da benyttet man seg av et lydbånd som var identisk med filmen, dvs. 8mm bredt og med samme type perforeringshull som filmen. Under opptak Bilde 15 - 118 KBgikk båndspilleren og kameraet nøyaktig like fort, og lydbåndet fulgte filmen bilde for bilde. Redigeringen foregikk i et spesialbygd klippebord hvor både film og lydbånd ble klippet. Til slutt kunne man så overføre lyden fra det perforerte lydbåndet til filmen ved å koble båndspiller og fremviser sammen. Denne måten å klippe/synkronisere lyd og bilde på, var nøyaktig det samme systemet man brukte på både 16mm og 35mm film (kinofilm). Det at den var utrustet med en 200W halogenlampe som ga et vesentlig bedre lysutbytte på lerretet, var heller ingen ulempe.

Både Fujica ZC-1000 kameraet og Elmo GS-1200 fremviseren er fremdeles i stand som nye, og benyttes selv den dag i dag når behovet melder seg.

Om utstyr og tilbehør er noe som interesserer, kan du finne mer av det HER. (Under konstuksjon/under construction)


Bilde 16 - 122KB

Helt fra jeg fikk mitt første filmkamera i 1968 og frem til 1983, dreide det seg kun om filmproduksjon. Alle opptak ble stort sett gjort på Super/Single-8mm, og noe 16mm, men dette skulle snart endre seg.

I november 1983 fikk jeg en telefon fra en gammel klassekamerat. Han hadde en del gamle S8mm filmer liggende, og nå ville han ha disse spilt over til video. Kunne jeg hjelpe ham med det? Jeg bestemte meg for å gjøre et forsøk, men videokamera på den tiden var dyrt, og kvaliteten var dessverre ikke all verden.

Jeg var ikke interessert i å investere i utstyr jeg ikke visste om jeg ville få bruk for utover denne overspillingen, så jeg leide i stedet et videokamera hos Thorn – et Ferguson VideoStar. Dette måtte kobles til en videospiller, da camcorder på det tidspunktet var et ukjent begrep.

Etter mye prøving og feiling, fikk jeg overspilt filmene til en VHS-kassett, og den første «kunden» var faktisk fornøyd med resultatet. Om han er like fornøyd med kvaliteten i dag, er vel heller tvilsomt.


Bilde 17 - 34,6 KBSpiren var imidlertid sådd, og jeg fortsatte å eksperimentere for å finne en måte å forbedre kvaliteten på.  Jeg endte etter hvert opp med en såkalt multiplekser, som var den mest vanlige måten for overføring av smalfilm til video på den tiden.

Multiplekseren bestod av en «boks» med diverse hull, hvor man kunne plassere f.eks. en D-8mm, en S-8mm, og en 16mm fremviser, samt evt. også en dias-projektor. På en av de andre sidene, var det nok et hull, men dette hadde en linse, og foran denne kunne man plassere et videokamera – helst av profesjonell kvalitet. Ved hjelp av speil inne i «multiplekseren», kunne man så velge hvilken fremviser som skulle projisere bildet inn i video-kameraet. Hvor godt resultatet ble, var avhengig av mange forhold. Lyskilden i fremviseren, fremviserens objektiv, avspillingshastigheten av filmen, samt det som til syvende og sist var helt avgjørende for kvaliteten, nemlig videokameraet.

Tatt i betraktning av at det hele skulle spilles inn på en VHS-videokassett, kunne det faktisk, om man hadde en film av god kvalitet, samt hadde fått maksimal kvalitet i alle ledd, se ganske OK ut på skjermen – i hvert fall om den ikke var for stor.


Pic 14 scaledEttersom «video» nå var blitt en del av tilbudet, måtte det også en navne-endring til. Navnet ble derfor endret fra «Spectra Filmservice» til «Spectra Film & Video» Det skjedde i desember 1983, og var navnet i 10 år fremover.  Til å begynne med, var det kun overspilling av film til video som var eneste videotjeneste, men noe senere ble det også investert i videoproduksjonsutstyr, og en god del «filmer» ble etter hvert produsert. Først på U-matic, så U-matic High Band, BetaCam, BetaCam SP, og senere også på båndbasert digital-video, som mini-DV, DVCAM etc.

I dag gjøres de fleste opptak på SDXC-minnekort med et Panasonic AG – AF 101, AVCCAM, som også har utskiftbar optikk.



JVC KY-1700 5
Når det gjaldt overspilling av film til video (ikke noe DVD den gang – kun VHS) bestod oppsettet i den første tiden av en multiplexer med diverse filmprojektorer, som alle hadde regulèrbar hastighet for å unngå «flimmer» i bildet. Dette ble gjort ved å synkronisere filmfremviser og videokamera. Dersom fremviseren hadde en 3-bladet blender, måtte filmen scannes med nøyaktig 16,66 bilder pr. sekund. Normalt hadde alle 8mm filmfremvisere en 3-bladet blender, Dersom fremviseren hadde en 2-bladet blender, noe som var vanlig på 16mm, måtte filmen scannes med 25 bilder pr. sekund. Kun da ville man oppnå en flimmerfri overføring.

Ettersom det var blitt investert i profesjonelt videproduksjonsutstyr med to stk. JVC-KY-1900 3-rørs videokameraer, ble naturlig nok ett av disse brukt i multiplexer-oppsettet for overføring av film til video. Multiplexer systemet hadde sine helt klare ulemper – det var alt for mye «glasstøy» i overføringskjeden. Først hadde man et middelmådig objektiv på filmfremviseren, deretter fulgte et speil og en linse i selve multiplexer-boksen. Til slutt hadde man videokameraets objektiv. Alt dette medførte en vesentlig reduksjon av bildekvaliteten, og jeg var stadig på jakt etter bedre løsninger, og etter å  ha benyttet multiplexeren i 2 – 3 år, dukket det endelig opp et alternativ. 



Elmo Transvideo Super 8 Sound 2Da Elmo kom på markedet med sine Transvideo-scannere midt på 1980-tallet, hadde man kvittet seg med multiplexerens optiske problemer ved å eliminere filmfremviserens objektiv samt multiplexerens speil og linse. Nå var det bare ett glasselement mellom filmen og CCD-brikken hvor filmbildet ble registrert. I tillegg hadde man også løst et annet problem – plassen. En multiplexerenhet bestående av 3 stk. filmfremvisere, 2 stk. 8mm og 1 stk. 16mm, selve multiplexeren og til slutt et rimelig stort videokamera, tok mye plass. Nå holdt det med å få plass til 1 stk. fremviser. Multiplexeren ble pensjonert, og  i 1987 ble det kjøpt inn to stk. Elmo Transvideo scannere. En stk. for Dobbel-8mm film, samt en stk. for Super 8mm lydfilm. Prisen var rundt kr. 23.000,00 pr. maskin, og i 1987 var det en drøy pris.

Elmo’s 8mm filmscannere var i utgangspunktet en Elmo ST-180 filmfremviser som var blitt ombygd ved at fremviserens halogenlampe ble fjernet, og det ble montert inn en CCD-brikke der hvor lampen hadde vært. Objektivet ble fjernet, og det ble montert en lyskilde i det som hadde vært objektivfestet. Mellom lyskilde/filmport og CCD-brikke, ble det montert et objektiv slik at man kunne fokusere filmen på CCD-brikken. Systemet fungerte i og for seg bra, men det var vanskelig å få gode farger, og selv med eksterne løsninger for fargekorrigering, kontrast etc, ble jeg aldri helt fornøyd med resultatet.

Begge Elmo-scanner’ne ble solgt til et firma i England, da jeg fant et bedre alternativ i Tamrons nye FotoVix med CineVix modul.


Tamron FotovixPå slutten av 1980-tallet lanserte Tamron sin FotoVix. Den var i utgangspunktet beregnet på overføring av 35mm negativ og dias til video, men litt senere lanserte Tamron en modul til denne, kalt CineVix. Ved å montere denne modulen på den opprinnelige FotoVix-enheten, fikk man en filmscanner. Fargegjengivelsen på denne var vesentlig bedre enn for Elmo-scanner’ne, og det ble derfor anskaffet en Tamron Fotovix + Cinevix, til den nette sum av kr. 25.000,00.

Fordelen med Tamron-enheten var dens store fleksibilitet. I tillegg til at den kunne brukes til overspilling av alle «levende» film-format, kunne den overføre både 35mm foto-negativ og lysbilder.

Ulempen var at den var tungvindt å bruke fordi man var Bilde 25-2avhengig av eksterne filmfremvisere, og det måtte foretas en meget nøyaktig innstilling av disse for å få maksimal kvalitet. Men når det først var gjort, fikk man flimmerfrie, helt jevnt belyste (etter å ha modifisert lyskilden) bilder med god fargegjengivelse. I den tiden jeg benyttet denne, ble det spilt over både Dobbel 8mm, Super 8mm, 9,5mm, 16mm og 35mm, samt et stort antall negativ og lysbilder.

En annen ulempe med CineVix’en og  stort sett alle overføringsmaskiner på denne tiden, var at CCD-brikken kun hadde en standard oppløsning som tilsvarte VHS, det vil si ca 250 – 280 linjer.

Etterhvert som Super-VHS, Hi-8 og mini-DV vant innpass, ble dette for dårlig oppløsning når alle disse nye formatene hadde en (teoretisk) oppløsning på tett oppunder 500 linjer. Det var med andre ord på høy tid å bytte til noe som hadde mulighet til minimum å scanne med denne oppløsningen. Etter å ha vært i tjeneste i over 10 år med alle de eksterne «duppeditter» som måtte til for å få maksimal bildekvalitet, ble CineVixen byttet ut med nye maskiner som kunne håndtere de nye formatene, og som ga vesentlig bedre kvalitet enn de som hadde vært vanlig frem til da.


I forbindelse med et opphold/filmproduksjon på Filippinene, ble filmscanning etc. «lagt på is» i ca 9 mnd.

Dette prosjektet kan du lese mere om på siden «Super 8mm – Fra A til P».

Bilde 28Bilde 29Beggars San Pedro Cathedra FIXBilde 31-2Bilde 302004-10-07 Their houseSmokey Mountain Sharpen Medium

Etter tilbakekomsten fra Filippinene sensommeren 1994, ble alle tidligere aktiviteter med scanning av film, digitalisering av lyd etc., startet opp igjen, og det ble også foretatt et navneskifte. Spectra Film & Video ble nå Moving Images, og er fremdeles Moving Images hele 22 år senere.


Bilde 34I 2000/2001 ble det også investert i et par større maskinoppsett for 16mm film. Dette var maskiner som, i tillegg til å overføre optisk/magnetiBilde 33 - 2sk lyd fra filmen, også kunne overføre lyd fra separate 16mm perfo-bånd i sync med filmen. Dette var store, tunge og kompliserte maskiner, tilsvarende Ja-Du Filmstudio’s Flash-Transfer 16. Den gang bestod de aller fleste overspillingsjobbene av D-8mm, S-8mm og 16mm stumfilm, og disse store maskinene var kun i sporadisk bruk. På grunn av plassmangel,  ble de rett og slett kassert – dumpet i en stor søppelcontainer og kjørt på «søppeldynga». Maskinene var i topp teknisk stand, og  kostet en formue da de var nye. Bare maskinoppsettet på bildet til høyre, kostet flere hundre tusen kroner. Om vi legger til maskinen vist på bildet til venstre, som kunne kjøre èn 16mm film med tilhørende 16mm perfobånd, representerte disse rundt en million norske kroner i anskaffelsesverdi da de var nye. Og de endte opp på «søppeldynga» i topp teknisk stand. Om jeg har angret?  JA – omtrent hver dag siden de ble kastet.


Tobin TVT-8Siden forrige utskifting av maskiner, hadde også Internett nå gjort sin inntreden. Det gjorde det vesentlig lettere å holde seg oppdatert på hva som på fantes av overspillingsmaskiner for smalfilm ute i den store verden og valget av nye maskiner falt til slutt på Clive Tobin sine TVT-maskiner.

Disse maskinene hadde S-video utganger og betraktelig bedre CCD-brikkerTobin 16mm, og holdt således S-VHS/Hi-8 /mini-DV oppløsning. Det resulterte i en høyere bildekvalitet enn noen av de maskinene jeg tidligere hadde brukt, Men så kostet de også vesentlig mere. Når det gjaldt Dobbel 8mm og Super 8mm maskinene, stammet driv-verket med tannhjul for fremtrekk av filmen, griper etc., fra 8mm projektorer og var fullstendig overhalt. Ellers var motorer, lyskilder, styringselektronikk, CCD-brikke etc.»up to date».  Den første maskinen, en TVT-8 for dobbel 8mm stumfilm, kom i 2006, og ca. et år senere kom en TVT-S8S, som var en Super 8mm scanner for stum- og lydfilm, og en TVT-16, som var en 16mm scanner for stum- og lydfilm med optisk lyd. 16mm maskinen var, i motsetning til 8mm maskinene, en ren modifisering av en 16mm Bell & Howell fremviser.  Lyskilde og alle elektroniske komponenter var imidlertid nykonstruert, og maskinen holdt en høy standard. Når filmen som skulle scannes holdt høy kvalitet, var perfekt fokusert, med god fargebalanse og moderat kontrast, ble bildet «rett ut av maskinen» også veldig bra. Dessverre er det langt mellom hver film som er i en slik tilstand, og det var helt klart behov for separat utstyr for korrigering av farger, kontrast, gamma, pitch-kontroll på lyden etc., og når sluttregningen kom, var beløpet 6-siffret med god margin. Men det gjorde underverker med filmen, og resultatet ble omtrent så godt som datidens TV-standard, 720 x 576 linjer, kunne gjengi. ( Det er det man i dag kaller SD=Standard Definition/Standard Oppløsning). TVT-maskinene var alle utstyrt med såkallt «S-video – component» kontakt, som ga en oppløsning på 450 – 490 linjer, dvs. det samme som mini-DV systemet kunne klare.

Dette utstyret var i bruk helt frem til April 2011. Da måtte scanning av film og alle de andre tjenestene som Moving Images tilbød på dette tidspunktet, vike plass for andre oppgaver.



Etter ca. 5 år i dvale, våkner Moving Images nå på nytt til live igjen, og vil fortsette å tilby gamle og nye kunder digitalisering av film i kjent stil – Topp service – Topp kvalitet – Til landets ikke bare  gunstigste priser – men til ekstremt gunstige priser.

Og ikke bare starter Moving Images opp igjen – men vi starter opp med helt nytt, topp moderne utstyr som gir deg en kvalitet som du bare for kort tid siden, ikke engang kunne drømme om. Selvfølgelig er man avhengig av originalfilmens kvalitet, men i dagens digitale verden er mulighetene for etterarbeide større enn noen gang tidligere. Og «nye» Moving Images har scanner i toppklasse, har god programvare til etter-arbeide, og IKKE MINST – har mer enn 40 års erfaring fra filmproduksjon og scanning av film. Du skal lete lenge etter andre som kan matche dette – om du i det hele tatt vil finne noen

Bilde 42Da jeg bestemte meg for å starte opp igjen etter rundt 5 års fravær, ble det fort åpenbart at det måtte investeres i nytt utstyr. Nå var det ikke lenger nok med en oppløsning på 720 x 576 linjer. Det var også helt klart at interlaced scanning ikke lenger var tilfredsstillende, og at det måtte bli High Definition, og progressiv scanning. Jeg ville også ha mulighet til å kjøre flere format enn D-8mm, S-8mm og 16mm – og aller helst kun èn maskin som kunne håndtere alle formatene. Det var i utgangspunktet et urimelig ønske, og egentlig for mye å håpe på, men etter en rask runde på Internett fant jeg faktisk en slik maskin. Den var akkurat kommet på markedet, og representerte ikke bare førsteklasses kvalitet og scanning-teknologi, den var også en konstruksjonsmessig genistrek, og kan egentlig scanne ethvert filmformat som måtte eksistere.

Scanneren er konstruert etter spesifikasjoner fra «Academy of Motion Pictures Film Archives» i Hollywood.  Den består av flere separate moduler, og hvert format har sin egen modulenhet bestående av selve filmporten, samt perforeringsleser og «styringshjul». Denne kan byttes ut og erstattes med et annet format på under ett minutt. Selve scannerdelen (som scanner hvert enkelt bilde på filmen) er en egen modul, og kan byttes ut med andre moduler, som har høyere oppløsning, når det behovet skulle melde seg, det være seg 2K eller 4K. Pr. idag scanner den med full HD – dvs. med en oppløsning på 1920 x 1080p, og det finnes moduler for D8mm/S8mm, 9,5mm og 16mm film. Moduler for andre, mer ukurante formater kan også bestilles.Bilde 43  Av mer kurante format som vil komme senere, er en scanning modul for 35mm – som var/er, kinofilm-formatet. Moving Images har allerede forhåndsbestilt en 35mm modul.

Maskinen benyttes, som nevnt, av bl.a. Academy of Motion Picture Film Archives i Hollywood.  Av andre brukere som har anskaffet denne maskinen, kan nevnes USC Hugh Hefner Archives, som, i tillegg til Dobbel 8mm, Super 8mm, 9,5mm og 16mm, nå også har fått levert både 17,5mm, 28mm og 35mm moduler.

Scanneren kom på markedet sommeren 2015, og er en Retro Universal. Den blir bygd for hånd  i USA, og baserer seg på det absolutt siste innen scanning teknologi.

Med brukere som nevnt ovenfor, er det helt klart at dette er en scanner som tilfredsstiller de strengeste kvalitetskrav. Derom hersker det ingen tvil.



Og nå kan også du få dine filmer digitalisert på denne maskinen, og det til priser som ingen andre kan matche. Det kan du selv konstatere ved å sjekke prissammenligningen som du finner på Moving Images sine nettsider. Deretter kan du jo selv ringe aktuelle firmBilde 39Retro 8 JAaer og spørre hva det er som gjør at prisene er så forskjellige. Du vil ganske sikkert få til svar at «kvalitet koster», at nettopp deres maskiner er så mye bedre og dyrere enn de andre.

Ta en ny titt på prissammenligningen. Der vil du finne at det er tre firmaer som bruker nøyaktig samme type maskin, en FlashTransfer Choice. Når påstanden er at det er kvaliteten som koster, så burde vel prisen være omtrent den samme ettersom alle tre bruker nøyaktig samme type maskin – men det er den ikke.

For overspilling av 1 time 8mm film til HD, koster det hos det rimeligste firma, kr. 1.800,-. Overspilt på nøyaktig samme type maskin, er prisen hos det dyreste firma kr. 2.900,-. Det er en prisforskjell på kr. 1.100,-; det vil si på fantastiske 61%.

Ser vi på 16mm til HD, så er laveste pris for 1 time film kr. 2.550,-, Høyeste pris er kr. 3.750,-. Det blir en prisforskjell på kr. 1.200,-. eller hele 47%.

Og husk: begge bruker nøyaktig samme type maskin, og således burde også kvaliteten være omtrent den samme.

Sett i lys av ovennevnte, fremstår påstanden om at det er kvaliteten som koster, mer som en dårlig unnskyldning for (sky)høye priser, enn basert på faktiske forhold.

Hos Moving Images får du gjort den samme jobben for kun kr. 480,-, med en kvalitet av ypperste klasse.

DESSUTEN: Moving Images er, så vidt jeg vet, den eneste som kan tilby deg WET-GATE scanning av dine smalfilmer – helt uten tillegg i prisen.

Digital Audio & Video Transfer Services