Film på rull – En utrydningstruet art ?
Gjennom årtier har et stort antall foreninger, organisasjoner og kommuner bygd opp en anselig filmsamling, som i altfor mange tilfeller er stuet bort på lager under langt fra idèelle forhold.
Som med alt annet her i livet, tæres også filmen av tidens tann. Sakte men sikkert forsvinner alt for mange uerstattelige kulturskatter. Soppangrep, falming og krymping er bare noen av de mange faktorer som bidrar til filmens tilintetgjørelse. Listen er lang, og tiden er i seg selv en effektiv tilintetgjører av store, verdifulle og uerstattelige filmsamlinger. Og tiden er nettopp den avgjørende faktor i denne sammenheng, fordi de filmene som befinner seg i de utallige filmsamlinger / filmarkiv, kan ikke lenger beskrives som «ungdommelige». For en altfor stor del av disse filmsamlingene, er filmarkivet blitt et gamlehjem, en siste stopp i et langt liv.
Slik behøver det ikke være. Slik skal det ikke være. Til det er dagens filmsamlinger altfor verdifulle.
Av dagens tilgjengelige medier for lagring over tid av «levende bilder», er det et uomtvistelig faktum at analog/fotografisk film er det mediet som har den desidert lengste levetiden – MEN, det er også like uomtvistelig at lagringsforholdene er helt avgjørende for hvor lang levetiden blir for hver enkelt filmrull. Fuktighet og vekslende temperatur er de faktorer som har størst innvirkning på filmens levetid. Kjellere og loft er to steder som så absolutt ikke egner som lagringslokaler for film, dersom forholdene ikke er lagt spesielt til rette for nettopp lagring av dette. Kjellere er som regel alt for fuktige, og på et loft varierer både temperatur og fuktighet med årstidene. Dessverre er det vel også slik at det som regel blir et avlukke i kjelleren som blir det stedet hvor kommunale og private filmsamlinger stues bort.
OVENSTÅENDE FILMARKIV inneholder tusenvis av filmruller i format fra 35mm til 70mm.
Disse kinofilmene representerer verdier for utallige millioner kroner, ikke bare i produksjonskostnader, men også i «gjenbruksverdi» i form av ny-utgivelser på nye format til alle filminteresserte. Og det er en verdi som stiger år for år – under forutsetning av at filmene ikke blir ødelagt under lagring.
Filmarkivet er derfor utstyrt med avansert og moderne klima-anlegg som sørger for at temperatur, luftfuktighet etc. hele tiden holdes på det nivået som er ideelt for filmens «velvære».
DETTE FILMARKIVET befinner seg på kulturkontorets «bakrom». Samlingen består av et hundretalls filmruller i forskjellige format, for det meste D-8mm, S-8mm og 16mm. Samlingen består av både sort/hvitt og fargefilmer, samt filmer med lyd og uten lyd. De frister en anonym og risikofylt tilværelse, hvor både temperatur og luftfuktighet ligger langt over «trivselsnivå». Hva som befinner seg på filmrullene, vet ingen, og det samme gjelder filmenes tilstand. Det til tross for at også disse filmene representerer økonomiske verdier, og ikke minst, de er en kulturell, uerstattelig gullgruve. Likevel ligger de bare der, og falmer sakte, men sikkert, bort.
DETTE FILMARKIVET befant seg i den humanitære organisasjonens kjellerlager i en bygning fra tidlig 50-tall.
Arkivet bestod av flere hundre filmruller i både 16mm og 35mm, som var blitt glemt av de fleste i årenes løp.
Her var filmer fra organisasjonens lange historie, med opptak fra både inn- og utland, gjort av misjonærer som hadde reist verden rundt, og som hadde med seg unike opptak tilbake til hjemlandet. Opptak fra en tid og et liv, som var helt annerledes enn det vi opplever nå. Opptak fra andre kulturer som ikke lenger eksisterer. Alt ødelagt p,g,a, dårlige lagringsforhold, og ugjenkallelig tapt for alltid.
OG MARERITTET FORTSETTER !
… «It’s a kind of newish thing. I’ve been working at the North West Film Archive for 23 years. This has really only taken up over the last eight to ten years. What might have been perfect six years ago, has now been affected by mould.»
Daglig går det tapt uerstattelig film-materiale på grunn av altfor dårlige klimaforhold. Spesielt gjelder dette de små filmarkivene. Det til tross for at det skal svært begrensede økonomiske midler til for å sikre filmsamlingen for fremtiden. Et godt klima for film som skal lagres over tid, skal idèelt ha en temperatur under nullpunktet, og i hvert fall ikke overskride +4° Celsius. Den relative luftfuktigheten bør være 25% til 35%. Dette idèelle klima for langtidslagring av film, kan oppnås med enkle midler, og minimal økonomisk investering. Det man trenger, er en fryseboks i passende størrelse, og en vakuum-pakker. Filmene som skal lagres, legges først i et rom med en relativ luftfuktighet rundt 25 – 35%, til de oppnår samme fuktighetsgehalt. Når de har gjort det, legges filmene i separate containere, fortrinnsvis av kraftig plast eller metall. Dette for å beskytte filmen fra trykkskader. Disse legges så i kraftige plastposer/fryseposer. Deretter vakuum-pakkes disse, og filmene legges deretter flatt, IKKE stående, i fryseboksen. Da har man sikret filmsamlingen i lang tid fremover.
Tar man IKKE disse enkle og rimelige forholdsreglene, risikerer man at hele filmsamlingen får uopprettelige skader, og får samme skjebne som filmen i den bildeserien du ser under her.
FILMENS ERKEFIENDE – MUGGSOPP !
Helt siden 1974 var nedenstående bildeserie, som bildet til høyre viser, en ren og pen Super 8mm film i perfekt tilstand. I over 40 var den i samme, perfekte stand som da den ble tatt ut av kameraet og fremkalt i 1974. Men så, i 2011, ble den dessverre flyttet, og lagret i en vanlig kjeller. Da var katastrofen et faktum, og filmens skjebne beseglet. Etter 3 år i kjellerens fuktige omgivelser, var filmen ugjenkallelig borte for all tid. I nedenstående bildeserie på 12 bilder, kan du selv se hvordan filmen raskt og effektiv ble fortært av en helt alminnelig type muggsopp.
Dette var en Super 8mm film, men ettersom all film er produsert etter den samme oppskriften, spiller det ingen rolle om filmen er i Dobbel 8mm, Super 8mm, 9,5mm, 16mm, 35mm, 65mm eller 70mm format. De består alle av de samme ingrediensene. Det er bare bredden som skiller.
Derfor er korrekt lagring av filmene alfa og omega for hvor lenge de vil være filmer, og ikke bare redusert til en blank plast-strimmel.
HAR DU FØRST FÅTT SOPPANGREP PÅ DINE FILMER, ER DET INGENTING SOM KAN GJØRES FOR Å STOPPE SOPPENS FORTÆRING AV FILMENS EMULSJON.
DEN ENESTE REDNINGEN ER Å FÅ FILMEN DIGITALISERT – JO FØR, JO BEDRE.
FOR HVER DAG SOM GÅR, BLIR DET MINDRE OG MINDRE IGJEN AV DE BILDENE SOM FOR FAMILIEFILMEREN ER UERSTATTELIGE MINNER, OG SOM FOR ET FILMARKIV REPRESENTERER EN KULTURSKATT AV DIMENSJONER, SAMTIDIG SOM DEN OGSÅ REPRESENTERER EN MULIG INNTEKTSKILDE FOR INNEHAVEREN.
Slik så filmen ut i 1974 – og slik så filmen også ut i 2011. Da ble filmen flyttet, og ved en feiltagelse lagt i en vanlig kjeller. Da den ble tatt fram igjen i 2014, tok det ikke lang tid å konstatere at katastrofen var et faktum. I løpet av 3 år i fuktige omgivelser var filmen hverken sebar eller kjørbar. Du kan selv se soppens herjinger i nedenstående 12 bilders «slide-show».
La ikke dette skje med din filmsamling !
«Microbiology researcher Gavin Bingley worked with the British Film Archive to study a problem that their archivists had noticed over the past decade: Fungi were destroying their films, spreading from reel to reel in their storage facilities.»
Analog film – film på rull – består av en filmbase, og på denne ligger en emulsjon med et lag gelatin øverst. I dette emulsjonslaget ligger de bestanddelene av filmen som til sammen danner selve bildet. Det er denne emulsjonen som utgjør grunnlaget til føde for filmens «erkefiende nr. 1»; muggsopp av typene Aspergillus og Penicillium.
Dersom soppen får etablert et mugglag på filmens overflate, starter en produksjon av enzymer som omdanner emulsjonen til den reneste «gourmetmat» for muggsoppen, og den formerer seg uhemmet.
Får soppen herje lenge nok, blir skaden uopprettelig, og slaget er tapt. Filmens emulsjonslag vil ubønnhørlig bli spist opp, og til slutt er det ikke mer igjen av den fargerike filmen, enn en blank filmbase med perforeringshull. Lagringsforholdene er helt og holdent den avgjørende faktor for hvorvidt en film blir angrepet av muggsopp eller ikke.
Man kan bremse opp prosessen ved å fryse ned filmen, men noen sopp-sporer vil alltid overleve, og prosessen vil fortsette når filmen igjen blir varmet opp.
