Kapittel 2: Fra Amatør til Profesjonell bruk av Super 8mm.

SUPER 8MM – FRA  «A» TIL «P» !

KAPITTEL 2: FRA AMATØR TIL PROFESJONELL BRUK AV SUPER 8MM !

55 ÅR MED FILMDILLA.

Allerede som 10-12 åring hadde jeg mange drømmer og ønsker, men med en oppvekst under trange kår på 50 og tidlig 60-tall, var det ingen muligheter til å kunne få realisert noen av disse på den tiden. Etter hvert som man fikk noen flere år på nakken, ble det også muligheter til å jobbe litt i sommerferier og etter skoletid, og sakte men sikkert vokste saldoen på bankboka. Til slutt var kapitalen stor nok til å kunne få realisert noen av drømmene, og i 1968 kunne jeg endelig kjøpe mitt første Super 8mm filmkamera. Det hadde lenge vært den store drømmen, og nå var den gått i oppfyllelse. Eller rettere sagt; nå hadde jeg, ved hardt arbeide, klart å oppfylle denne drømmen, for det var ikke noe som hadde skjedd av seg selv. Kameraet hadde kostet utallige timer potetplukking og klinking av militærtelt, men i februar 1968 var målet nådd. Den aller første filmen jeg laget, har jeg fremdeles. Ikke noe mesterverk, men et hyggelig minne fra et slektsstevne i februar 1968, med foreldre, besteforeldre, onkler og tanter. I løpet av de årene som er gått siden den gang, har de alle blitt borte, og vi som var den oppvoksende generasjonen den gang, vi er alle nå godt voksne, men takket være et enkelt filmkamera er mange gode minner bevart «til evig tid». Minner som er gode å ha i tunge stunder, og som lar oss gjenoppleve fortiden på en måte som ellers ville vært umulig. Og det er jo dèt det hele dreier seg om. Det er derfor vi ønsker å ta vare på disse minnene, både for oss selv og for kommende generasjoner, ved å få filmsamlingen digitalisert.

*****

DE ALLER FØRSTE FILMENE !

Etter denne første filmen fra slektstevnet, gikk det meste av lommpengene med til å kjøpe film. Èn filmkassett, det være seg Super 8mm eller Single 8mm, varte i 3 min. 20 sek. om man gjorde opptakene med 18 bilder pr. sekund.  Gikk man opp til den profesjonelle opptakshastigheten, 24 bilder pr. sekund, ble tiden redusert til 2 min. og 30 sek. Uansett hvilken opptakshastighet man brukte;  det var ikke økonomi til å lage «lange» spillefilmer, og det var heller ikke økonomi til noen sløsing med rå-filmen. Her måtte man tenke først, og så filme etterpå. Aller helst burde man lage et skikkelig manuskript, noe man også gjorde – en gang imellom. Men i løpet av alle disse  årene, har det likevel blitt en god del meter med film. En stor andel av dette er selvfølgelig familiefilmer, med ferieturer, bursdager, julaften, 17. mai og bryllup. Deretter kommer en ny runde med ferieturer, bursdager, julaften, 17. mai, skolestart og bryllup, men denne gangen var det egne «poders» oppvekst og høydepunkter som skulle foreviges. Likevel, det var ikke bare til familifilmer det erhvervede filmkameraet ble brukt,  det ble jo til at man også prøvde seg på noen korte filmer med litt handling og action. Således finnes i dag både «House of Horror,» «The Green Monster», «The Return of The Green Monster», «Vi Flyr»,  «Seieren» og «Oppgjørets Time» i arkivet. Og en kort reklamefilm for Kvikk Lunsj, som forøvrig ble tatt «litt sånn på sparket».

Vi var opprinnelig  ute for å lage en filmsnutt om lokal forurensing, og hadde tatt med sjokoladen som matreserve. Da vi var ferdige med opptakene, hadde vi enda litt film igjen på kassetten, og ønsket å få brukt opp denne. Da idèen om en liten reklamesnutt for Kvikk Lunsj dukket opp, hadde vi  dessverre allerede spist opp sjokoladen, så vi fant en liten plankebit som vi pakket inn i Kvikk Lunsj papiret. Det ble ikke helt som originalinnpakningen, men det fikk duge. Sjokoladen hadde i hvert fall smakt bra.

Flesteparten av ovenstående filmer ble laget uten noen form for manuskript, kun idè og så en grovskisse. Deretter tok vi det hele på sparket, og etterhvert kom sekvensene «av seg selv». Da vi var ferdige med en sekvens, bygde vi videre på denne i utformingen av neste. Alle opptak ble stort sett gjort i løpet av samme dag.

«Seieren» og «Oppgjørets time» derimot, lå det litt mer forarbeide bak.

*****

SEIEREN !

«Seieren» handler om en gutt som blir mobbet, men som likevel redder sin største plageånd fra den sikre død. Litt spenning og dramatikk måtte det jo være. Til denne filmen laget vi et enkelt manuskript, som bedre kan betegnes som en handlingsbeskrivelse eller synopsis. Der hvor det ble lagt ned litt ekstra arbeide, var i planleggingen av overgangene mellom de enkelte sekvensene, slik at de ville komme innenfor en naturlig handlingsramme.

Filmen er enkel og grei, og krevde ingen store investeringer, hverken i råfilm eller rekvisita. Heller ikke transportkostnadene var avskrekkende, da vi alle hadde egne sykler, og syklet fra «location til location».

Innimellom alt dette, var det også noe spede forsøk på dokumentarfilmer om lokale severdigheter, som fremdeles er å finne i filmsamlingen.  Dessverre har ingen av disse filmene gått inn i filmhistorien som noen store mesterverk, MEN vi hadde det moro, og det var jo hele poenget.

*****

OPPGJØRETS TIME !

«Oppgjørets Time» er en kort «actionfilm» med narkobaroner, langere, politi og selvfølgelig helten, som til de grader fikk gjennomgå i løpet av innspillingen. Det er et par steder i filmen han virkelig fikk kjenne på hvordan det er å være action-helt. I scenen hvor narkohaiens langere «kidnapper» helten og «klapper» til ham i bakhodet med pistolen i det han bøyer seg ned for å gå inn i bilen, var en skikkelig fulltreffer som resulterte i en  maxi-kul i bakhodet. I slagsmålet i båten som kommer mot slutten av filmen, får han seg også en real «kilevink». Det ser man helt tydelig om filmen kjøres «bilde for bilde».

Men hva gjør man ikke for filmkunsten.

Oppgjørets time er basert på en novelle som stod i Kriminal-Journalen på sent 60-tall eller tidlig 70-tall, og het opprinnelig «Hr. Aasen». Det fine med historien, var at persongalleriet ikke var så stort, og at fortellingen var ganske «rett fram». Det som trengtes av rekvisita, var også relativt lett tilgjengelig. Politiuniformen og pistolen, en ekte Luger 9mm, fikk vi låne av en lokal  politimann jeg kjente. Helten i filmen, en sarping ved navn Vidar Helgesen, jobbet som reklameansvarlig i Domus, og hadde således eget «reklame-kontor». Ved hjelp av litt ekstra rekvisitter fra det lokale biltilsynskontoret, hvor jeg jobbet på den tiden, ble dette ble fort omgjort til kontor for filmens politimann. Skikkelige biler fikk vi låne fra en bilforretning i Sarpsborg som importerte amerikanske «dollarglis». Åpningsscenen med «dop-partyet ble filmet i en hytte på et lokalt feriehjem. Jeg kjente vaktmesteren der, og vi fikk låne hytten i et par dager da den ikke var i bruk. Båten derimot, en Skipsplast 15 med en 65 hesters 3-sylindret Evinrude (store saker på den tiden for alminnelige folk) var derimot min. Ny-innkjøpt for den nette sum av kr. 12.000 (for båt og motor) kort tid i forveien.

*****

MUSIKKEN !

I 1971 hadde jeg fått anskaffet meg et trommesett, og fikk etter hvert også «trommet» sammen fire mann til. Da hadde vi trommis, en kar på orgel (uttrykket keyboard tror jeg ikke var oppfunnet den gangen), en mann på bass, en på rytmegitar og en vokalist.  Vi kallte oss for «Arrows», og fikk vår første spillejobb etter ca. 1 års øving i kjelleren hos gitaristen. Deretter holdt vi det gående frem til 1977, og var i en periode oppe i hele 6 bandmedlemmer. Selv om Arrows ble «lagt ned» i 1977, fortsatte jeg å spille i andre orkester.  Jeg var først innom en» trio, igjen som «trommis», og vi spilte den vanlige blandingen av gammeldans, god, gammel rock’n roll og mye «svensktoppar.»  Etter ett års tid der, gikk jeg over til å spille bass, startet på nytt eget band, og vi tok tilbake navnet «Arrows». Da hadde vi kommet opp i disco-epoken, og det ble en litt annen type musikk, som f.eks. «Love is in the air» og «I shot the sheriff», men også musikk av det litt «lettere» slaget som «It’s a heartache», «Darling» og selvfølgelig litt «Smokie». De kom man ikke utenom.  Så flyttet jeg til nye trakter, men fortsatte «å trampe takta», det vil si; startet på nytt eget band. Denne gangen ble navnet «Remember», og da sier vel det det meste om reportoaret. Det ble mye 50, 60 og 70-talls musikk med «køntri», «rock’n roll» og «dansebandmusikk».  1990 årene ble en rolig periode rent musikalsk, men rundt 2000 var det igjen litt aktivitet. Fra da av og frem til i dag har det blitt mere låtskriving, og jeg planlegger for tiden innspilling av en god del selvskrevne tekster i løpet av 2016/2017.

Ovenstående kan virke som en avsporing fra det opprinnelige temaet om Super 8mm film, men det hele henger faktisk sammen – for hva er vel film uten musikk?  Etterhvert som jeg begynte å lage filmer på oppdrag, samt actionpregede kortfilmer, var det stort behov musikk til disse.  All musikken til de tre trafikksikkerhetsfilmene som ble laget på slutten av 70-tallet og tidlig 80-tall, er faktisk originalmusikk skrevet og innspilt i samarbeide med en kompis, Magne, som forøvrig var bassisten i den originale utgaven av Arrows i perioden 1971 – 1977. Uten den inspirasjonen og den musikk-kunnskapen jeg fikk i den perioden jeg selv spilte, hadde jeg ikke kunnet bidra med noe i forhold til film-musikken.

*****

Den første filmen som fikk spesialskrevet musikk, var filmen «Tenk Etter Føre». Opptakene til filmen startet sommeren 1975, og filmen hadde premiere i oktober 1976. Jeg hadde opprinnelig laget noen «musikalske skisser» med tanke på denne filmen, men den musikken som til syvende og sist ble brukt i filmen, var utelukkende Magnes komposisjoner. Det jeg selv hadde satt ned på papiret, var stort sett gjort før filmen var ferdig. Magne laget sine bidrag etter filmen var ferdig redigert, og det var da ingen tvil om  at hans musikk «kledde» filmen mye bedre enn det jeg selv hadde «kokt ihop». I de to neste filmene som skulle komme, «Andres Liv – Ditt Ansvar» og «Flere Enn Du Tror», brukte jeg en del av det jeg selv hadde skrevet, men også her bidro Magne med mye. Men det skal jeg komme tilbake til senere.

*****

TRAFIKKSIKKHERHETSFILM 1 – «TENK ETTER FØRE.»  OPPSTART 14. MAI 1975 – PREMIÈRE 30 OKTOBER 1976.

I desember 1974, begynte jeg å jobbe i biltilsynet i Sarpsborg. Der jobbet også distriktssekretæren i Trygg Trafikk, Egil Nordengen. Da han fant ut at jeg hadde filming som hobby, og hadde laget «litt av hvert» på hobbybasis, spurte han tidlig på våren i 1975, om vi kanskje kunne forsøke å lage en kortfilm som tok for seg problematikken  alkohol og bil. Jeg syntes dette hørtes spennende ut, og tok utfordringen. Etter et par runder i «tenkeboksen», hadde jeg utarbeidet en kort historie om en alenemor med en liten sønn, en kameratflokk med ungdommer som har et lite drikkeparty, og hva som kan skje når ølkassen er tom, og mere øl skaffes.  Den største utfordringen rent økonomisk, var at to biler måtte «kræsjes» – og heller ikke i 1976 var biler billige. Den potten distriktssekretæren hadde til rådighet var kr. 2000,-, og det holdt i hvert fall ikke til to biler i kjørbar stand, samt råfilm etc. etc. Jeg fant etter hvert ut at eneste muligheten var å finne to biler som allerede var «kræsjet», og deretter finne to andre, identiske biler som var i daglig bruk – samt at eierne var villige til å låne ut bilene til denne filmproduksjonen.  Vi brukte en rød Opel Kadett stasjonsvogn, som jeg ikke husker hvor vi fikk tak i.  Den andre bilen derimot, en gul Opel Ascona, husker jeg godt hvor  jeg fant.  Jeg skulle til Svinesund for å handle, og ved Hjelmungen, midt mellom Sarpsborg og Svinesund, stoppet trafikken opp. Det viste seg etter hvert at det hadde vært trafikkulykke litt tidligere, hvor  en bil hadde fått vannplaning i en sving, og kollidert med en motgående bil. Til alt hell var ingen blitt alvorlig skadet, men den ene bilen derimot, en gul Opel Ascona, var totalvrak. Da vi passerte, benyttet jeg anledningen til å spørre sjåføren i redningsbilen som var i ferd med å kjøre vekk bilen, hvor den skulle leveres. Jeg fikk adressen, og da var bil nr. 1 i boks. En gul Opel Ascona som var i topp stand ble skaffet til veie gjennom en kamerat som kjente en, som kjente en, som……!

Til slutt hadde vi to bilvrak og to identiske biler, registrert og i kjørbar stand. Litt råfilm ble kjøpt inn, og nå var det bare å få tak i en ambulanse.  Heldigvis hadde ambulansetjenesten i Sarpsborg akkurat fått ny ambulanse, og den gamle stod i en bilforretning for salg, med blålys og det hele.  Vi fikk låne denne, og etter å ha laget et meget enkelt manus, var vi klare for opptak.

Skuespiller’ne var venner og bekjente. Hovedrollene, enslig mor og sønn, ble spilt av Wenche Jensen og Espen Wallin, som var sønnen til hennes onkel. Åpningsscenene var enkle, og ble gjort i en park litt utenfor Sarpspborg. Deretter  gikk det med en full helg til å gjøre opptakene til strandpartyet, en ny helg til å gjøre opptak av villmannskjøringen som leder opp til selve ulykken, og en helg til opptak på ulykkesplassen,  med frakting av bilvrak fra og til, litt opprydding etc.  Jeg fikk også tilgang til operasjonssalen på Sarpsborg sykehus, hvor jeg gjorde opptak under en operasjon, samt tilgang til kirkegården hvor det ble filmet en kiste som ble senket i jorden. Historien var enkel, og handlingsrekkefølgen logisk og ukomplisert, så redigeringen var forsåvidt grei. Det gikk stort sett på å få rytmen til å passe.  Og så var det innspilling av musikken. Det var verre. Det fantes ingen datamaskiner og musikkprogram den gangen. Vi hadde en vanlig stereo båndspiller med Sound on Sound, og måtte klare oss med det. Etter mye om og men, fikk vi til slutt spilt inn den musikken vi trengte, selv om ikke den tekniske kvaliteten var den helt store.  Nå gjenstod det bare å få spilt inn all lyden på filmen, og det måtte gjøres på en vanlig filmfremviser, hvor vi først måtte legge på effektlyder, deretter musikken og til slutt kommentarer og dialog. Utgangspunktet var «jo mindre dialog, desto bedre».  Dette fordi vi ikke hadde noen muligheter til å synkronisere lyd og bilde, og få det «leppesynkront». Heldigvis hadde jeg fått laget en kopi av filmen, med pålagt magnetspor for lydopptak. Dette for at ikke originalen skulle bli utslitt under innspilling av lyden på filmen. Den originale S8mm filmen ville bli brukt senere til å lage et 16mm internegativ for videre kopiering til S8mm og 16mm kopier. Laboratoriet greide likevel å ødelegge perforeringen på S8mm originalen, så de første kopiene vi laget, måtte lages fra 8mm kopien vi hadde brukt til lydsetting av filmen. Da ble det dårlig kvalitet. Vi hadde imidlertid fått laget et 16mm internegativ så etterfølgende S8mm kopier ble laget fra dette, og hadde bedre kvalitet. Nå hadde vi en lydsatt kopi klar for premièren, og det gjenstod bare èn ting; å få filmen sensurert hos Statens Filmkontroll.  Det var allerede bestemt at dersom filmen holdt høy nok kvalitet, både teknisk og filmatisk, skulle den gå som forfilm på Centralteateret i Sarpsborg foran de vanlige forestillingene hele den helgen vi hadde première. Men uten sensurkort, ingen forfilm. Premièren var fastsatt til lørdag 30.10.76, og på formiddagen fredag 29.10.76 dro jeg avgårde med filmen til Oslo og Statens Filmkontroll. Filmen ble vurdert etter samme kriterier som vanlige spillefilmer, og fikk «grønn» sensur, dvs. for ungdom over 12 år. Nå gjenstod bare selve premièren, og selvfølgelig var vi alle en smule nervøse.  Da jeg gikk til køys fredag kveld, var jeg langt fra sikker på hva morgendagen ville bringe.

Lørdag formiddag var jeg på plass i kinoen. Centralteateret var en stor kino med en laaang sal, og den fremviseren jeg skulle bruke hadde bare en 100W halogenlampe. Jeg måtte komme meg så nærme lerretet som mulig, for ikke bare var avstanden til lerretet lang, lerretet var stort og til overmål perforert, slik at det reflekterte minimalt med lys. Jeg rigget meg til på galleriet, med fremviseren stående på «rekkverket» i forkant. Derfra måtte jeg rulle ut noen meter med kabler for å få koblet lyden inn på kinoens lydanlegg, og få strøm til fremviseren. Så ble det en liten testkjøring, og heldigvis så funket alt slik det skulle. Bildet var litt mørkt, men ikke verre enn at man fint kunne se filmen.  Det var invitert både presse, politi, økonomiske bidragsytere, Trygg Trafikk, Motorførernes Avholdsforbund og mange flere, samt selvfølgelig skuespillere med slekt og venner. Kl. 13:30 holdt Trygg Trafikks fylkessekretær en «høytidelig» åpningstale, og fortalte litt om bakgrunnen for filmen. Jeg fant det tryggest å holde meg langt unna, og satt godt gjemt på galleriet, bak Super 8mm filmfremviseren. Så ble lysene dimmet, og jeg kjørte igang maskinen.  15 minutter senere var filmen over, og etter applausen å dømme, var den blitt godt mottatt. Da var det ikke lenger noen vei utenom; jeg måtte ned i salen, si noen «velvalgte» ord, for deretter å motta heder og ære, samt blomster og konfekt. Det var også journalister fra 4-5 aviser der, og alle skulle ha sine intervjuer. Deretter var det smørbrød på Matstova til alle medvirkende m.fl., betalt av Trygg Trafikk. Og journalistene hang med på lasset, og fikk sine intervjuer og vel så det. Resten av helgen tilbragte jeg på galleriet i Centralteateret Kino, og kjørte «Tenk Etter Føre» foran hver forestilling på lørdag og søndag. På mandag var det masse hederlig omtale i pressen. Dette var noe som ga mersmak, og sannsynligvis den første Super 8mm  filmen produsert i Norge etter profesjonelle kriterier, og flere Super 8mm produksjoner med profesjonelle ambisjoner skulle komme etterhvert. Ettersom laboratoriet som forestod «oppblåsingen» av filmen fra S8mm til 16mm format allerede tidlig i prosessen ødela originalens perforering, var den kopien som skulle brukes på premièren av dårlig kvalitet, med svak fargegjengivelse og et blåstikk. Bildekvaliteten ville blitt mye bedre om vi hadde kunnet fått laget visningskopien direkte fra originalen. Filmen fikk likevel mye god omtale, og ikke bare i lokalpressen. Etter en vellykket prèmiere, ble det bestemt at filmen skulle «blåses opp» til 16mm, slik at den også kunne brukes av Trygg Trafikk, Motorførernes Avholdsforbund samt i skoleverket. Alle disse benyttet seg av 16mm, da det var den aksepterte standarden. På kjøreskolene valgte man i stedet å bruke S8mm fremviserutstyr, og det ble derfor også produsert et stort antall kopier på Super 8mm. Beslutningen om å  «blåse opp» filmen til 16mm, innebar en ny runde med søknader om økonomisk støtte til dette, og ettersom vi allerede var på slutten av året, ble ikke søknadene behandlet før det nye budsjettåret hadde startet. Tidlig i 1977 ble derfor søknader sendt som avtalt, og nødvendig kapital til «oppblåsing var sikret.

Før filmen kunne sendes til laboratoriet, måtte jeg gjøre noen redigeringsmessige endringer, samt også en del korrigeringer lydmessig. Det tok litt tid, og vi var langt ut i 1977  før originalen kunne sendes til kopiering.

Først i september 1977 var filmene ferdig kopiert til 16mm, og den første 16mm kopien ble levert til Trygg Trafikk i desember 1977. Deretter fulgte et større antall kopier til Trygg Trafikk, Motorførernes Avholdsforbund, NAF, og en hel del andre institusjoner. Vi fikk til og med bestilling fra Færøyene.

*****

1977 – STILLE FØR STORMEN !

1977 ble et stille og rolig år på filmfronten. Det gjenstod litt finpussing på «Tenk Etter Føre», som hadde hatt première 30.10.1976, før den kunne sendes til laboratoriet for «oppblåsing» til 16mm, fremstilling av 16mm internegativ, produksjon av lydnegativ etc. Utover det, dukket det ikke opp noen flere oppdragsfilmer. Det ga til gjengjeld større rom for musikkaktivitetene, og antallet spillejobber økte betraktelig dette året. Det innebar mye reising i helgene, da spillejobbene som regel strakk seg over fredag, lørdag og søndag. Da var det å pakke ned instrumenter og fylle opp orkesterbussen på torsdags kveld, og på fredags ettermiddag, etter jobben, var det bare å hoppe i bussen og håpe vi rakk fram i tide.  Deretter var det full rulle i  hele helgen, og på mandag morgen kom man hjem igjen, med håp om et par timers søvn, før en ny, ordinær arbeidsuke startet. Dette er noe man aldri glemmer – og musikken, ja den får man aldri ut av kroppen. Akk ja – om man bare var 20 år igjen.

Men minnene har man. Noen bare i hodet, andre fanget opp av et gammelt Super 8mm kamera. Da kan man igjen sette seg ned foran lerettet, eller TV’n, og gjenoppleve de gyl’ne tidene i farger og 4:3 format.

*****

 LENGE LEVE SUPER 8mm !

*****

1978 – OPPDRAGSMENGDEN «EKSPLODERER» !

Om det i 1977 hadde vært rolig på filmfronten, ble 1978 det stikk motsatte. Flere prosjekt ble startet opp dette året. Noen av prosjektene ble gjort ferdig innen utgangen av 1978, men flere av de var prosjekt som strakk seg over flere år.

*****

Det første av de «kortvarige» prosjektene ble startet opp 11. januar 1978. Det var et prosjekt i regi av Statens vegvesen, Østfold, som hadde besluttet å lage en informasjonsfilm om biltilsynet i fylket, og det hele skulle lages på Super 8mm. Ettersom jeg allerede jobbet i biltilsynet i Sarpsborg, og således hadde god kjennskap til de tjenester som ble utført ved de forskjellige stasjonene, og i tillegg hadde erfaring fra tidligere 8mm produksjoner, ble jeg engasjert til dette. Det skulle gjøres både interiør- og eksteriøropptak fra samtlige stasjoner, og jeg mente det beste ville være å drøye til litt ut på vårparten før opptakene startet, slik at både interiør- og eksteriøropptakene kunne finne sted samme dagen. Filmen skulle også vise de tjenestene som ble utført ved hver stasjon, og det medførte en del intervjuer, både av stasjonssjefen, og de ansatte. Ettersom de tjenestene som ble utført ved de forskjellige stasjonene var ganske like, la jeg det opp til en generell presentasjon av stasjonen med beliggenhet etc., samt intervju med stasjonssjefen. For å få litt variasjon, skulle hver stasjon belyse en konkret tjeneste (eller flere, om det skulle være nødvendig). På den måten ville det bli litt variasjon i måten de forskjellige tjenestene ble presentert på, selv om alle stasjonene i utgangspunktet utførte de samme tjenestene. Den gangen hadde biltilsynet stasjoner i både Moss, Fredrikstad, Sarspborg, Halden og på Mysen, så det ble en del reising. Dessverre sluttet jeg å jobbe i biltilsynet før prosjektet kunne ferdigstilles,  og alle rå-opptakene jeg hadde gjort, ble overlevert til oppdragsgiver. Hva som skjedde med materialet etter det, kjenner jeg ikke til.

*****

Et nytt prosjekt dukket opp i februar 1978. Den 18. februar det året ble norgesmesterskapet i vektløfting arrangert i Sarpsborg, og jeg ble engasjert til å lage en reportasje fra mesterskapet. Opptak ble gjort 18. og 19 februar, og det hele var ferdig redigert og lydsatt ca. 1 mnd. senere.

*****

Nok et kort prosjekt dukket opp 16. september 1978. Det var fra en produsent i Tyskland som ønsket opptak fra norske grenseoverganger. Dette skulle være til et prosjekt som viste grenseoverganger mellom naboland i Europa, og hvor åpent dette kunne være. Opptakene skulle gjøres på Super 8mm. Jeg gjorde opptak fra store og små grenseoverganger i rimelig nærhet, og sendte rå-opptakene direkte til Tyskland, for fremkalling der.

*****

Neste, og siste kortvarige prosjekt som ble gjort på S-8mm, var for en lokal frisørsalong , og opptakene ble gjort de to siste dagene i mai 1980.  Innehaveren skulle få celebert besøk av en «hårguru» fra London, som skulle demonstrere de siste nye frisyrene. Han ønsket en film som viste hvordan håret ble «klippet og dandèrt», slik at han kunne bruke dette i opplæringsøymed for evt. senere nyansatte. Opptakene ble gjort under selve demonstrasjonen, og det jeg husker best fra dette, er hvor vanskelig det ble å lys-sette det hele. «Hårguruen» måtte ha plass til å bevege seg, jeg skulle ha masse nærbilder av selve klippingen, og måtte derfor ha masse lys for at man skulle kunne se hvordan håret ble klippet. Løsning ble til slutt et kompromiss hvor jeg tidvis filmet håret direkte, og tidvis filmet i speilet, slik at alle fikk plass til å bevege seg uten å snuble i kabler og stativer.

*****

Dette var de korte prosjektene, som ble avsluttet i løpet av kort tid etter at selve opptakene ble gjort. I tillegg til ovennevnte prosjekt, ble det også oppstart på 3 prosjekt som skulle strekke seg over flere år.

Det første av de store prosjektet som ble startet i 1978, var den andre av tre trafikksikkerhetsfilmen vi laget. Den het «Andres Liv – Ditt Ansvar», og oppstart var 4. januar 1978. Utrolig nok klarte vi å avslutte dette prosjektet med première mot slutten av året.

Det andre av disse prosjektene, var produksjon av en informasjonsfilm som skulle brukes i opplæring av nyansatte i en større bedrift. Oppstart for dette prosjektet var 1. mars 1978.

Det tredje store prosjektet var en film for Varteig kommune i Østfold (Nå en del av Sarpsborg kommune). De ønsket en film om kommunen, som et supplement til den første Varteig-filmen som ble laget tidlig på 1960-tallet. Oppstart for dette prosjektet var 16.04.1978, og det strakk seg over flere år.

De tre siste prosjektene gis en nærmere omtale nedenfor i egne kapitler. Alle ovennevnte prosjekter ble produsert på Single 8mm.

*****

TRAFIKKSIKKERHETSFILM 2 – «ANDRES LIV – DITT ANSVAR».  OPPSTART:  04. JANUAR 1978 – PREMIÈRE 07. OKTOBER 1978.

Etter premièren på «Tenk Etter Føre» 30. oktober 1976, gjenstod det en del arbeide før jeg kunne si meg endelig ferdig med denne. Utpå vårparten 1977 var alt etterarbeide med filmen unnagjort, og den var klar for oversendelse til laboratoriet for «oppblåsing» til 16mm og videre kopiering. Nå kunne jeg begynne å planlegge trafikksikkerhetsfilm nr. 2, og utpå høsten/vinteren hadde jeg utarbeidet et kort synopsis. Filmens handling skulle i korte trekk være:  

«En gjeng ungdommer skal feire St. Hansaften på tradisjonelt vis, med bål, pølser, drikkevarer og musikk ved sjøen. De kjøper inn mat og drikke, og drar av gårde på sine motorsykler.

Ut på kvelden trekker det ene paret seg tilbake for et mer «intimt samvær». Imidlertid vil ikke piken «gå så langt» som gutten håper på, og det oppstår en krangel. Piken ber ham om å bli kjørt hjem, men det er han langt fra innstilt på, og går i stedet tilbake til bålet og de andre, hvor han fortsetter drikkingen til langt ut på natta. Piken går og setter seg for seg selv.  

Neste morgen, i bakrus og sinne, skal han kjøre piken hjem. Det blir en ubehagelig ferd som ender med at de kolliderer med en parkert bil. Gutten som bærer hjelm, klarer seg bra. Piken derimot, som hadde glemt sin hjelm i teltet, blir kastet over bilen og hun lander med hodet først i grusen. Det medfører både hukommelsestap, lammelse og store kosmetiske skader».

4. januar 1978 forelå både synopsis og kostnadskalkyle, og 25. januar 1978 ble søknader om produksjonsstøtte sendt til tidligere bidragsytere, samt en del nye. I den første filmen hadde vi kr. 2.000,- til rådighet, men denne ville kreve et vesentlig høyere beløp, og jeg kalkulerte med en produksjonskostnad på kr. 15.000,-.   Søknadene ble relativt raskt behandlet, og 21.04.1978 var nødvendig produksjonsstøtte skaffet til veie, og allerede 24.04.1978 sendte jeg en forespørsel til kinosjef Einar Nistad om lån av den grønne salen i Verdesteateret til premièrevisningen. Jeg regnet med at 6 mnd. skulle være tid nok til å få fullført filmen. Antatt tidspunkt for premièren var «en lørdag formiddag i løpet av løpet av oktober -78».

Den 9. mai 1978, kom svaret; «Selvfølgelig ville den grønne salen bli stilt til disposisjon til premièrevisning av filmen «Andres Liv – Ditt Ansvar», når den tid kom – vederlagsfritt».

Neste punkt på listen var «aktører». Uten skuespillere ville det ikke bli rare filmen.  Ettersom det denne gangen skulle dreie seg om motorsykler, tok jeg kontakt med MC-klubben «Panter» i Sarpsborg, og de stilte velvillig opp med både mannlige skuespillere og nødvendige «kjøredoninger». Via lokalpressen fikk vi «rekruttert» det nødvendige antall kvinnelige rolleinnehavere, og nødvendige kontrakter ble undertegnet 05. mai 1978.  En gjeng på 10 ungdommer stod nå klare til «action». I tillegg hadde vi to elever fra kosmetologlinjen ved Borg videregående skole som skulle ta seg av nødvendig sminking av aktørene. Litt senere fikk vi også hjelp av en sminkør fra NRK, til å ta seg av skadesminkingen av filmens kvinnelige hovedrolleinnehaver

Nødvendig råfilm ble bestilt 09. mai 1978, og opptaksplaner etc. ble utarbeidet. Det var tross alt 10-12 personer som medvirket foran kameraet. og noen av scenene krevde at alle 10 var til stede på samme tidspunkt. Det var derfor litt av et puslespill, og selv om det hele så bra ut på papiret, var ikke det noen garanti for at alle faktisk kunne møte den dagen opptakene skulle gjøres. Det ble derfor mye improvisering underveis, noe som gjorde det vanskelig å ha full oversikt til enhver tid. Men det meste gikk bra, og søndag 04. juni 1978 var første opptaksdag, og neste opptaksdato ble søndag 18. juni 1978.  Jeg hadde i utgangspunktet regnet med å få gjort unna alle opptakene i løpet av juni måned, men det gikk ikke.

Ettersom alle jobbet gratis, uten noen form for godtgjøring, kunne jeg ikke forlange at de stilte opp til enhver tid, og det var heller ikke alltid værgudene var særlig samarbeidsvillig, selv om alle involverte kunne møte. Fellesferien stod nå også for døren, og selv om jeg regnet med at vi ville klare å få unnagjort alle opptakene i løpet av august måned, lå vi allerede langt bak skjemaet for å få filmen ferdig til det planlagte tidspunktet. Heldigvis var ikke alle skuespillerene på ferie samtidig, og vi klarte derfor å få unna en del opptak også i juli mnd, og de resterende klarte vi å få «i boks» i løpet av august, som planlagt. Vi hadde også fått spilt inn den nødvendige musikken i løpet av august, og i tillegg hadde jeg foretatt en fortløpende grovredigering etterhvert som filmene kom tilbake fra laboratoriet. Det var likevel en god del tidkrevende arbeide som gjenstod, og jeg tvilte sterkt på om vi kunne få filmen ferdig innen tidsfristen. 

Samtidig ble det også ytret et sterkt ønske om å ha premièrevisning på filmen under trafikksikkerhetsuken i Sarpsborg, og premièren ble defor fastsatt til 07. oktober 1978, kl. 14:00 i den grønne salen i få Verdensteateret, til tross for at jeg var ganske sikker på at vi IKKE kunne ha filmen fullt ferdig til denne datoen. For sikkerhets skyld tok jeg derfor en del forbehold i premièreinvitasjonene som ble sendt ut 19. september 1978, hvor det bl.a. står å lese:

«Den filmen som da vil bli presentert, er ikke det endelige produktet. Grunnen til at vi slipper den ut før fullførelsen, er trafikksikkerhetsuken i Sarpsborg som går av stabelen på dette tidspunkt. Etter ønske fra trafikksikkerhetsukens  arbeidsutvalg, presenterer vi filmen i forbindelse med denne aksjonen».

Og slik ble det.

Filmen ble kjørt uten fortekster, uten at akkurat det hadde noen betydning. Verre var det at avslutningen slik den ble presentert på premièrevisningen, kom litt brått på. Nå var alle tilstedeværende klar over de mangler som var ved filmen, og tok nok dette med i sin vurdering. Likevel var ikke utvalget av sommerfugler i mageregionen noe mindre enn det hadde vært to år tidligere, under premièren av «Tenk Etter Føre». Og som sedvanlig holdt jeg meg i bakgrunnen – denne gangen godt avskjermet kinopublikum og kritikere, i kinosalens maskinrom.

Sammenlignet med premièen to år tidligere i Centralteateret, var dette en drøm. Filmprojektoren stod plassert i maskinrommet, salen var mye kortere og lerretet mye mindre enn i Centralteateret, Og vi hadde fått laget en visningskopi direkte fra originalfilmen. Alt dette medførte et skarpt bilde med gode farger, og ikke minst, et mye mer lyssterkt bilde. Forestillingen startet og til og med lyden var OK. Og brått var filmen slutt – den egentlige avslutning hadde jo ennå ikke kommet på plass.

Uansett brå avslutning eller ikke –  filmen ble godt mottatt, og fikk gode omtaler i pressen. Etter en ny runde til i klippebordet, og med ny avslutning på plass, fungerte det hele mye bedre. Når det gjaldt fortekstene, fant jeg ut at åpningen av filmen var bra som den var. Man kom fort inn i handlingen, og det fungerte således bedre å legge tekstene helt til slutt, etter den nye avslutningen som var lagt inn.

Med ny avslutning og tekstene lagt inn etter denne, ble originalen sendt til laboratoriet for «oppblåsing» til 16mm, og fremstilling av et betydelig antall kopier til bl.a. Trygg Trafikk, M.A. kjøreskoler, NAF, ungdomsskoler m.fl, på både Super 8mm og 16mm. Kopier ble også solgt til Færøyene, og filmen ble senere innkjøpt av NRK, og vist på Fjernsynet  09. juni 1981.

*****

«SIKKERHET I BANK» –  KREDITKASSEN.  OPPSTART 10. MARS 1978 – FERDIG 07 MAI 1980.

Etter jobb en sen ettermiddag midt i februar 1978, sjekket jeg som vanlig postkassen på vei inn, og fant en liten lapp i hvor det stod «Vennligst ring – og så et Oslo-nummer –  så snart som mulig». Håndskriften var ukjent, nummeret var ukjent, så det drøyde noen dager før jeg ringte. Mannen som svarte, presenterte seg som Dyrhaug, og var ansatt ved Kreditkassens hovedkontor i Oslo. Han informerte om hva saken gjaldt, og spurte om jeg var interressert i oppdraget, noe jeg bekreftet jeg var. Ca. en uke senere, 1. mars 1978, var jeg i Kreditkassens hovedkontor i Oslo. Vi gikk gjennom prosjektet, som var produksjon av en instruksjonsfilm som skulle brukes under opplæringen av ny-ansatte. Et synopsis ville bli utarbeidet av Kreditkassen, og senere gjennomgått av bankens prosjektansvarlige og meg. Deretter ville vi så i felleskap utarbeide et fullstendig manuskript. 

Den 10.03.1978 var synopsis ferdig utarbeidet, og vi jobbet ut fra det. 12.04.1978 var det første manus-utkastet klart, og 24.07.1978, var det endelige manuset klart. Et shooting-script (detaljert utarbeidet manuskript) var klart 27.08.1978, Eksteriøropptak hadde startet allerede 05.06.1978, og ytterligere opptak av eksteriør, stikkbilder etc.. ble foretatt 12.07.1978 og 14.08.1978.

Etter at endelig manus var klart 27.08.1978, fortsatte opptakene i periolden fra og med 30.09.1978 til og med 21.02.1979. Da ble de siste opptakene gjort. Det gjenstod likevel masse arbeide med redigering, innspilling av kommentarer, og annet etterarbeide. Da filmen endelig var ferdig og ble overlevert til prosjektansvarlig i Kreditkassen, var det allerede blitt mai måned 1980.

Til å begynne med så det ut til at dette skulle bli en litt kjedelig «foredragsfilm», men da det endelige manuskriptet forelå, var det helt klart at dette ville bli en film med mye «action». Ikke bare skulle Kreditkassens filial i Fredrikstad ranes for et større beløp,  også den etterfølgende biljakten og pågripelsen av raneren skulle være med. 

Selve ranet skulle filmes i Kreditkassens filial i Fredrikstad sentrum, etter stengetid. Det skulle være både ansatte i banken på sine vanlige plasser i kassene og ellers litt rundt i lokalet, og det skulle være et flertall kunder i bankens lokaler under ranet. Ettersom det skulle brukes ekte pengesedler, var det også flere politifolk til stede, for å ivareta sikkerheten og trafikken på utsiden av banken, samt påsè at det var like mye penger i ranerens pose etter at sekvensen var filmet, som det var blitt lagt i ranerens pose under ranet. Alt i alt var det rundt 25 – 30 personer involvert, både i og utenfor banken, da disse scenene ble skutt. «Bak kameraet» var bemanningen litt tynnere. Den staben som i utgangspunktet var nødvendig for å få gjort disse opptakene, var, foruten regissøren, en fotograf, en lysmann, en lydmann, en instruktør til å ta seg av action-scenene og en script til å holde orden på det hele. Vi burde også hatt et par stunt-menn ettersom raneren, idet han stormer ut av banken med bæreposen full av sedler, løper ned flere av kundene i banken som står i veien for ham. Dette medførte at vedkommende «kunde» først skulle bli knuffet unna, og deretter falle overende og miste alt han/hun hadde i hendene. Dette måtte selvfølgelig gjøres på en naturlig og overbevisende måte. Nå var det imidlertid kun 1 mann som jobbet «bak kameraet», og alle disse oppgavene fallt derfor på ham, dvs. meg, Dette var i utgangspunktet en formidabel oppgave og et betydelig ansvar. Det var tross alt et stort antall personer til stede under opptakene, og alle disse skulle ha «lønn for strevet».  Det måtte derfor arbeides effektivt, raskt og nøyaktig. Actionscenene var meget krevende å sette opp og gjennomføre,  og alt måtte skje  på en naturlig og overbevisende måte, selv om vi ikke hadde profesjonelle stunt-menn til å gjøre action-scenene. Men vi kom i mål, ingen ble skadet – i hvert fall ikke alvorlig – og alle pengene var på plass i bæreposen da opptellingen ble foretatt nærmere midnatt. 

Det siste som nå gjenstod var biljakten og pågripelsen av raneren. Disse opptakene ble gjort onsdag 21. februar.1979, på fylkesvei 409, i Veumskogen, et par km utenfor Fredrikstad sentrum. Der var det for anledningen satt opp en vegsperring, bemannet med 5-6 fullt bevæpnede politimenn. Sperringen var satt opp i et lite skogholt, hvor veien smalnet av like etter en snuplass for bussen. Raneren kommer i god fart inn mot sperringen, oppdager de bevæpnede politimennene, «hiver» bilen inn på snuplassen, vrenger bilen rundt 180 grader, og gir gass for å kjøre ut fra snuplassen og tilbake den veien han kom  – bare for å oppdage at nå er også denne veien sperret av to fullt bevæpnede politimenn. Med to «maskinpistoler» pekende rett mot seg, velger han å gi opp. Ut av fluktbilen, på med håndjern, inn i politbilen og rett i arresten. Raneren var forøvrig også politimann, som for anledningen trådte inn i rollen som «lovbryter» og ikke, som til daglig, «håndhever av loven.» 

Da gjenstod det bare litt opprydding på plassen, og så var det hele «i boks.»

Etterhvert som redigeringen skred frem, ble det imidlertid klart at en del nøkkelscener måtte tas på nytt, og det var også ønskelig å inkludere en del scener som ikke var i manus. Disse scenene ble «skutt» 19 – 21 november 1979, og medførte en forsinket ferdigstillelse av prosjektet, men i mai 1980 var filmen endelig ferdig redigert og lydsatt, og ble overlevert til Kreditkassen.

Dessverre har jeg ikke så mye som et eneste lite filmklipp fra denne produksjonen. Avtalen var, av sikkerhetsmessige grunner, at alt overskytende materiale skulle overleveres Kreditkassen sammen med det ferdige produktet.

*****

KOMMUNEFILMEN – VARTEIG KOMMUNE, ØSTFOLD.   OPPSTART: 16. APRIL .1978 – PREMIÈRE 19. MAI 1984.

Det andre store prosjektet som ble startet opp i 1978, var en film om Varteig kommune, som den gang var egen, selvstendig kommune. Nå er denne kommunen, sammen med alle de andre nabokommunene til Sarpsborg by, slått sammen til Sarpsborg (stor)kommune.

Allerede i 1961 hadde Varteig kommune fått laget sin egen kommunefilm, og nå, ca 20 år senere, ønsket de en ny film som viste den utviklingen som hadde vært i kommunen siden den gang. Kontraktsforslag ble lagt fram 16.04.1978, og kontrakten ble undertegnet av begge parter 26.04.1978.

Opptakene skulle, i henhold til kontrakten, gjøres på S-8mm film, og «senere blåses» opp til 16mm. Opptak skulle gjøres i samarbeide med kulturstyret, og etterhvert kom også Varteig Historielag «med på laget.»

Den 19.07.1978, ble et «arbeidsutkast» bestående av 5 stk. tettskrevne A-4 sider lagt fram. Dette var et meget omfattende skriv, som i tid strakte seg helt tilbake til steinalderen med helleristninger noen tusen år tidligere, via Inga fra Varteig på 1200-tallet  (mor til Kong Håkon IV Håkonsen), om landbruksbygda Varteig på 1700 og 1800-tallet og opp til 1980-tallets Varteig. Med et så stort både tidsmessig og innholdsmessig omfang, ble det besluttet å lage filmen i 2 deler, der del 1 skulle omhandle den historiske delen, og del 2 skulle vise et tverrsnitt av dagens (sent 70- og tidlig 80-tall) Varteig. Disse to delene ville ha helt forskjellige målgrupper, noe som også talte for at det ble laget to deler. Kulturstyrets formann, Kjell Kullerud, som også var lærer, uttalte: «En av grunnene til at vi har delt filmen i to, er at den første delen er tenkt å kunne benyttes i stor grad i skolearbeidet. Den vil være et godt supplement til alt det tørre stoffet om Norges og bygdenes fortid.» I dag, mer enn 30 år senere,  vil jeg tro at begge delene har omtrent like stor historisk verdi.

Med et så omfangsrikt innehold som manuset la opp til, ble det fort helt klart at dette var et prosjekt som ville måtte foregå over flere år, og det skulle gå hele 7 år før det ferdige produktet kunne presenteres for almenheten. Det ble gjort på Varteig kommunes bygdedag 19.05.1984. I sin tale på premièredagen uttalte bygdas ordfører, Einar Brusevold;  «Som alle andre store filmer har det tatt flere år å lage denne, og det ferdige produktet er også deretter. Det har etter filmkomiteens mening, blitt en god film.»

Nå ble ikke filmen blåst opp til 16mm, men filmkomitèen var likevel forutseende nok til å sørge for å få laget Super 8mm kopier av filmene. Dette fordi man ønsket å bevare originalen for ettertiden, og ikke få den ødelagt av riper og sår, noe man ubønnhørlig får ved hyppig bruk av filmer. De kopiene man den gang fikk laget, er idag utslitt og kjørt i filler.

Nå er det nå engang slik at vin og filmer har en ting felles – ved riktig lagring over tid, stiger verdien. Og alle de filmene som ligger rundt på diverse kommunale og andre institusjoners lagre, utgjør i dag en uvurderlig kulturskatt, som må taes vare på.

Det innså Varteig Historielag tidlig, og startet arbeidet med å samle inn de gamle filmene for å gjøre de tilgjengelige for kommunens innbyggere og andre interresserte. Etter å ha katalogisert og gått gjennom det innsamlede materialet, ble det som var av 8 og 16mm filmer overlatt til Moving Images for digitalisering og senere utgivelse på DVD i historielagets regi. I 2009 kom den første DVD’en, som inneholdt den gamle skolefilmen fra 1959 samt kommunefilmen fra 1961.

I 2010 kom DVD nr. 2. Denne DVD’en inneholdt kommunefilmen fra 1984, del 1 og del 2, som er omtalt ovenfor. Jeg fikk således «pustet nytt liv» i den filmen jeg selv hadde laget nesten 30 år tidligere. Takket være forutseende medlemmer i kulturstyret, kunne nå Single 8mm originalfilmen tas ut av arkivhyllene for inspeksjon. Originalen viste seg å være i like god stand nå,  som den gang den ble arkivert, og resulterte i meget god kvalitet på DVD-kopiene. For å skåne originalfilmen, ble det i sin tid IKKE spilt inn noen lyd på denne. Det medførte at lyden nå måtte «trekkes» fra en nedslitt kopi, hvor også deler av filmen, og således også lyden, var borte. Dette var høyst beklagelig, men det fantes ingen reelle alternativ.

Den tredje og foreløpige siste DVD’en fra historielaget, kom i 2011, og omhandlet fløting og gamle herredsstyrer.

Nå er nye ting på gang, og samarbeidet mellom Varteig Historielag og Moving Images fortsetter, i første omgang med en ny digitalisering av kommunefilmen fra 1984, gjort i full HD på den nye maskinen som tas i bruk av Moving Images i september 2016.

TRAFIKKSIKKERHETSFILM 3 – «FLERE ENN DU TROR».  OPPSTART: 01.06.1979 – PREMIÈRE 12.03.1983 !

Selv om hverken «Kommunefilmen» for Varteig kommune eller «Sikkerhet i Bank» for Kreditkassen var avsluttet, og således i enda et par år ville legge beslag på mesteparten av min fritid, bestemte jeg meg likevel for å starte arbeidet med en tredje trafikksikkerhetsfilm. Også denne tredje filmen ville ha som utgangspunkt «promillekjøring», men den ville ha en annen innfallsvinkel, og i tillegg bli vesentlig mer omfattende enn de to foregående filmene.

Både «Tenk Etter Føre» og «Andres Liv – Ditt Ansvar» omhandlet først og fremst de rent menneskelige konsekvensene av å kjøre bil/motorsykkel i alkoholpåvirket tilstand. Denne tredje filmen ville  også ta for seg andre sider og konsekvenser av et slikt lovbrudd ved at vi også, i tillegg til selve kjøringen, ville vise de rettslige konsekvensene av en slik handling. Ikke bare vil den ansvarlige måtte leve resten av livet i visshet om at hans/hennes handlinger har fratatt andre mennesker enhver form for fremtid, men han/hun vil også måtte sone en fengselsdom og således selv bli fratatt en del fremtidige muligheter for yrkesvalg.

«Tenk Etter Føre» har en spilletid på 14 minutter, og «Andres Liv – Ditt Ansvar» har en spilltid på  13 minutter. Anslått spilletid for «Flere Enn Du Tror» var på ca. 40 – 50 minutter,  men ble senere redusert til ca. 30 – 40 minutter.  Til slutt endte den opp med en spilletid på 27 minutter.

Jeg hadde i utgangspunktet mer enn nok materiale til å lage en film med en spilletid på 40 – 50 minutter, men jeg valgte likevel å legge til side dette materialet, og gi filmen en spilletid på ca. 30 minutter. Dette fordi filmen i hovedsak ville bli brukt i skoleverket, og en skoletime er som kjent 45 minutter. Å komme i mål på ca. 30 minutter var derfor det idèelle.

Allerede ved årsskiftet 1978 / 1979, begynte jeg så smått å jobbe med en ny historie og et nytt manus. Dette var stort sett et tankearbeide, og etter hvert som idèer dukket opp, gjorde jeg notater og skisser. Disse dannet så grunnlaget for den endelige historien.  Ut på vårparten 1979 hadde jeg fått «tråklet i hop» en brukbar historie, og begynte å utarbeide et ganske detaljert manus. I en såpass komplisert produksjon som dette skulle bli, var et detaljert manuskript å jobbe ut fra, helt essensielt. 1. juni 1979, var dette manuset endelig klart, og den møysommelige søknadsprosessen kunne settes i gang.

23.07.1979 ble de første søknadene sendt, men ved årets utløp hadde vi fremdeles ikke fått svar på alle søknadene. Vi hadde riktignok fått flere tilsagn om produksjonsstøtte, men var dessverre ennå ikke helt i mål. Først i april 1980 fikk vi de siste svarene, og med disse kom flere tilsagn om produksjonsstøtte. Endelig var nødvendig kapital til å gjennomføre prosjektet sikret. 

Etter litt presseomtale rundt årsskiftet 1979/1980, hadde vi allerede fått kontakt med en rekke interesserte aktører, og den 27.05.1980 ble samtlige interesserte tilskrevet, med anmodning om å møte til screen-test om de fremdeles var interessert. Etter at denne var unnagjort, ble rollene besatt, og vi var klare for oppstart.

Vi hadde i løpet av vårparten vært rundt og sjekket forskjellige opptakssteder og funnet de plassene vi hadde behov for. De lå ganske spredt, og strakte seg fra Halden, via Sarpsborg og Fredrikstad, og videre helt ut til Skjærhallen på Hvaler.

Åpningssekvensen ville bli filmet utenfor politikammeret i Fredrikstad, samt i politikammerets glattcelle. Filmens neste sekvens ble filmet i en kafeteria i Skjærhalden sentrum. Deretter forflyttet vi oss til sentrum i Sarpsborg, for så fortsette opptakene på Rokkeveien i Halden kommune. Så bærer det tilbake til Sarpsborg kommune hvor opptakten til, og selve ulykken ble filmet. Deretter foregår resten av filmen i Fredrikstad Tingrett, hvor vi filmet selve rettssaken.

Scenene fra politiets glattcelle skulle, i tillegg til å være en del av filmens handling, også brukes som bakgrunn for filmens fortekster.

Historien fortsetter så med de to hovedpersonene sittende i en kafeteria, hvor de heller innpå litt hjemmebrent, «ny-svidd fra gubbens laboratorium», og planlegger kveldens St. Hans-feiring. Etter hvert kommer de i klammeri med en annen gjest, og blir etter litt «håndgemeng», kastet ut. 

Denne sekvensen ble filmet i en kafeteria på Skjærhalden i Hvaler kommune, utenfor turist-sesongen. Her var det mye dialog, og det krevde en del forberedelser med synkronisering av båndspiller og kamera, samt plassering av mikrofoner. I tillegg måtte vi bruke en del ekstra lys, for å få nogenlunde jevn belysning i hele lokalet. Vi måtte også ha en del mennesker til stede i lokalet, og der stilte lokale ungdommer velvillig opp.

Etter å ha blitt kastet ut fra kafeteriaen , forsøker de å få haik, noe de ikke lykkes med. Derimot ser de sitt snitt til å stjele en parkert bil mens eieren er inne i en pølsebod og kjøper noe å spise. Deretter plukker de opp et par haikende jenter, som også var på vei til St. Hansfeiringen.

Sekvensen hvor våre to helter stjeler en kasse øl, og stikker av, etter først å ha sikret retretten, ble også tatt opp på Skjærhalden. Nærmere bestemt i og utenfor det lokale ungdomslagets klubbhus.  Denne sekvensen kommer først litt lenger ut i filmen.

Med jentene i baksetet og en hel kasse øl «til oppvarming», fortsetter den feststemte kvartetten sin ville ferd. Etter hvert gikk det som det måtte gå – føreren mister kontrollen over bilen, og den farer utfor et høyt stup, hvor den til slutt eksploderer i et flammehav idet den tar bakken. 

Dette var den desidert mest tidkrevende, kostnadskrevende og resurskrevende sekvensen i hele filmen. Den var også den vanskeligste og mest kompliserte sekvensen å gjennomføre, ikke minst fordi den krevde omfattende pyrotekniske spesialeffekter. Disse effektene måtte fungere 100% på første tagning både teknisk og sikkerhetsmessig, da det av naturlige årsaker ikke ville være noen muligheter for tagning nr. 2. Her var det ikke rom for feilmarginer.

Om du får mulighet til å se filmen, legg merke til at det IKKE er noen klipp mellom det punktet hvor bilen treffer bakken og frem til den eksploderer. Det innebærer at hele sekvensen i tid skjedde akkurat slik du ser det i filmen.

Vi hadde ikke noen form for tekniske hjelpemidler som f.eks. fjernutløser el.lign. for eksplosjonen, ei heller for selve utforkjøringen. Ting skjedde akkurat slik du ser det i filmen. Det krevde at det hele ble «planlagt og tilrettelagt» i beste Olsen-banden stil, slik at det første elementet i hendelsesforløpet automatisk, men likevel mekanisk, utløste det neste som igjen utløste det neste osv.

Mye kunne gått galt, men heldigvis, alt fungerte som planlagt og scenen ble, fra vårt ståsted, perfekt.

Planleggingen av sekvensen var både komplisert og langvarig, da den ikke bare omhandlet den konkrete utforkjøringen og eksplosjonen., men også det forutgående papirarbeidet. Dette var både omfattende og tidkrevende ettersom det måtte innhentes en rekke tillatelser, og mange etater måtte varsles både før og etter at selve utforkjøringen var foretatt.

20.06.1980 ble søknad oversendt lensmannen i Tune. 26.06.1980 ble søknad også sendt til grunneier. Ettersom opptakene ville medføre stenging av en fylkesvei, måtte søknad om tillatelse til dette, sendes til Vegkontoret i Østfold, noe som ble gjort samme dato.

Ulykkessekvensen som var detaljert utarbeidet i manuskriptet, var ganske anderledes enn den som vi endte opp med i filmen. I søknad oversendt Tune lensmannskontor 20.06.1980, er sekvensen beskrevet slik: «Et par ungdommer har stjålet en bil, og drar avgårde i stor fart. I en sving mister føreren kontrollen over bilen. Den slår rundt på taket, og videre rundt tilbake på hjulene. Deretter farer den gjennom et lè-skur som står i vegkanten, eksploderer, og fortsetter brennende ned en bratt skråning, hvor den stopper mot en stor stein i bunnen av skråningen.» 

Tillatelse fra grunneieren ble gitt 25.07.1980, og fra Vegkontoret ble tillatelse til stenging av veien gitt 30.07.1980, på betingelse av «at dato for opptakene ble meddelt Vegkontoret i god tid, slik at brannvesen, sykebiler og bussruter ble gjort oppmerksom på stengningen av veien«. Tillatelse fra Tune lensmannskontor ble gitt 18.08.1980.

Noe senere ble «den brennende bilen» sløyfet, da sikkerhetstiltakene rundt en eksploderende bil ville bli for omfattende. Det var tett skog helt inntil skråningen, samt et ridesenter og annen bebyggelse rett på andre siden av veien, så vi fant det mest fornuftig å sløyfe den pyrotekniske delen.

Nå var alt klart til opptak, og søndag 17.08.1980 var presse, skuespillere, stuntmann og 4 kamerateam på plass. Vi var alle fulle av forventninger, for dette skulle bli filmens desiderte høydepunkt. For å være sikre på at vi fikk scenen slik som er beskrevet ovenfor, hadde vi inngått en avtale med en profesjonell stuntmann til å foreta kjøringen. Det var i hvert fall slik han presenterte seg. Han hadde lest gjennom manuset, og anså dette som ren rutine, men etter 5 timer og et utall av  forsøk  ga han opp. Han hadde ikke fått til noe annet enn masse små spretthopp, som enhver selv kan oppleve på en gjennomsnittelig norsk kommunal vei. Han mente det måtte være noe galt med bilens fjæring.

Hvorvidt problemene kom av en utrolig stødig Opel med kaputt fjæring, eller en utrolig pinglete «stuntmann», skal være usagt, men jeg, og flere med meg, hadde en helt klar mening om hva som var årsaken til de mislykkede forsøkene. Uansett årsak, her var det ikke annet å gjøre enn å pakke sammen utstyret, komme seg hjem, og planlegge et alternativt handlingsforløp for selve ulykken.

Det første jeg gjorde, var å «tørke støv» av planen om den «eksploderende bilen», men med en annen location, hvor brannfaren var mindre. Vi fant en lokal sandgrop med et lodrett stup på  30 – 40 meter, som lå helt skjermet fra omgivelsene. Det var bilvei inn til toppen av stupet, hvor det også var en stor åpen slette. Området var idèelt, for her var det ingen trafikk og ingen veier som måtte sperres av.

Først ble det innhentet tillatelse fra sandgropens eier, og eneste betingelse var at vi fjernet bilvraket senest dagen etter opptakene var gjort. Deretter ble det en rask tur innom det lokale politikammer for å informere om det som skulle skje, og en tur innom brannstasjonen for å informere der. Brennende biler har en tendens til å avgi mye røyk, og en unødvendig brannutrykning hadde vi ikke penger til å betale. I tillegg til gode råd, fikk jeg med meg en liste med brannsikringstiltak som måtte være på plass før opptakene kunne startes.

Heldigvis hadde jeg et par kompiser som kunne bidra med litt hjelp. En hadde tilgang til kranbil, og fraktet først den gamle Opelen til toppen av sandgropa, og kjørte den til skroten senere samme dag, fullstendig utbrent.

Kompis nr. 2 solgte brannslukkingsutstyr, og stilte med «fullt lass» slik at vi mer enn fylte de kravene brannvesenet  hadde satt.

Og som litt ekstra krydder på det hele, hadde jeg vært på det lokale slakteriet og fått 20 liter okseblod til litt «special effects.»

Denne dagen forløp alt uten problemer. Bilen fòr utfor stupet, og traff bakken midt i skråningen med fronten  først. Deretter la den seg over på taket og forsatte saltoen, for deretter å komme ned på hjulene med voldsom kraft i bunnen av stupet. Passasjerene blir knust mot bilens dashbord, og blod spruter ut av frontruten. I brøkdelen av et sekund senere eksploderer bilen, og er fullstendig omspent av flammer.  «Selvgjort er velgjort». 

Etter disse opptakene var vi ferdige med all bilkjøring og alle eksteriørscener. Nå regnet vi med at det ikke ville dukke opp flere problemer av betydning.

Men der tok vi feil !

Alle opptak ble gjort på film, og denne filmen måtte fremkalles i et laboratorium. Alle filmene ble derfor sendt til det nærmeste laboratoriet, som lå i Danmark. Fremkalling og postgang tok på den tiden vanligvis 2 – 4 uker, og etter hvert som filmene kom tilbake fra laboratoriet, og jeg hadde tid, gikk jeg gjennom de fremkalte filmene for å sjekke at alt var i orden. Etter hvert  la jeg merke til at det manglet en del scener, og loggen fra opptaksdagene viste at de scenene som manglet var eksteriørscener med ulykkesbilen FØR ulykken inntreffer. Disse scenene var nå helt klart blitt borte, enten på laboratoriet eller i postgangen. Jeg forsøkte å etterlyse de, men ingen filmer dukket opp. Bilen vi brukte i filmen, var for lengst utbrent og skrotet. Og nå manglet vi viktige opptak med den bilen.

Jeg tok kontakt med lokalpressen, og etterlyste en tilsvarende bil og om vi evt. kunne få låne den til å filme de manglende scenene. Nå husker jeg ikke helt hvordan det ble ordnet, men vi fikk i alle fall filmet scenene på nytt, så vi må ha fått lånt en bil til dette formålet. På grunn av dette, ble filmen forsinket med mer enn 6 mnd. ettersom vi var avhengig av å gjøre de nye opptakene i samme årstid som de andre, bortkomne scenene var filmet.

Som en konsekvens av denne forsinkelsen måtte en annen sekvens utgå. Det var en sekvens hvor Luftforsvarets helikopterskvadron på Rygge flyplass ville stille med helikopter slik at vi kunne få scenen slik den skulle være. Ved første forsøk måtte opptakene avlyses fordi helikopteret hadde fått annet oppdrag, og da neste mulighet kom, var det for sent på året, og scenene ville ikke matche de scenene denne sekvensen skulle være en del av. Hele sekvensen måtte derfor utgå, for uten helikopteropptakene, ville ikke sekvensen gi noen mening.

Men deretter gikk det meste «på skinner».

En av sekvensene som ennå ikke var filmet, var selve rettssaken. Opptakene skulle gjøres i Fredrikstad tingrett, og aktørene i sekvensen var profesjonelle. Ikke profesjonelle skuespillere, men profesjonelle i den rollen de hadde i filmen. Således var aktor, dommer, forsvarsadvokat, domsmenn etc. også det samme i sitt daglige virke.

I denne sekvensen skulle også lyden spilles inn samtidig, men på en spesiell båndspiller som brukte et 8mm bredt lydbånd, perforert på samme måte som filmen. Denne ble så synkronisert med filmkameraet, slik at dialogen ville være «leppesynkron» i det ferdige produktet.

Opptakene til denne sekvensen ble gjort i løpet av mai måned, og i tiden som fulgte, ble det gjort diverse tilleggsopptak, samt en del eksteriør som vi ikke hadde rukket tidligere.  Redigering, lydsetting etc. tok ganske lang tid, og filmen hadde ikke première før 19. mars 1983.

I tillegg til de som vanligvis ble invitert, hadde vi denne gangen også invitert en ungdomsskoleklasse fra Hafslund skole i den gang Skjeberg kommune. De fikk utlevert et kort spørreskjema med spørsmål vedrørende filmen. En gjennomgang av disse etter filmen, viste at «den hadde falt i smak» hos det publikum som var filmens målgruppe. Filmen fikk meget god omtale både i presse og blandt brukere.

At vi i det hele tatt klarte å gjennomføre et slikt prosjekt med de meget beskjedne midler vi hadde til rådighet, er en gedigen prestasjon. I sin vurdering av filmen etter premièren, uttaler filmkritiker Åsmund Øisang;

«Filmen har mange dramatiske øyeblikksbilder som faktisk ligger på høyde med det profesjonelle filmfolk er i stand til å skape.

Utforkjøringen, der en bil går opp i flammer, er så bra at den neppe kunne lages bedre. Og dette til tross for de beskjedne økonomiske ressurser Iversen har hatt til disposisjon.»

Som sine to forgjengere, ble også denne filmen blåst opp til 16mm, og kopier ble distribuert på både Super 8mm og 16mm.

«Flere enn du tror» ble også innkjøpt av NRK, og ble vist på fjernsynet fredag 20. juni 1986 i programposten «Ungdomsredaksjonen»,  som denne gang i sin helhet handlet om tilblivelsen av filmen, og de som stod bak den.

En verdig avslutning på «trilogien», laget av en gjeng energiske entusiaster fra Sarpsborg, som fullstendig valgte å overse ord som «begrensninger» og «umulig», og som beviste at Super 8mm film også hadde sin plass i profesjonell filmproduksjon allerede på 1970-tallet. 

*****

SUPER 8MM FILMEN BLIR ERKLÆRT DØD OG BEGRAVET.

Vi hadde ikke mer enn så vidt kommet inn i 80-årene før videobransjen erklærte Super-8mm filmen for død og begravet. Nå var det video som gjaldt, og video betydde gjennom mesteparten av 80-årene, VHS/Betamax/VHS-c og Video-8. Felles for alle disse formatene var en bedrøvelig kvalitet, som på ingen måte kom i nærheten av Super 8mm filmen i noen som helst henseende, og det er først nå, med mulighet for progressiv, Full High Definition scanning av 8mm filmen at vi kan se hvor god den virkelig er. Sammenlignet med Super 8mm filmen, befant disse videoformatene seg på «steinaldernivå», og jeg er sikker på at det i dag finnes mange som angrer bittert på at de solgte/kastet  sine S-8mm kameraer, og investerte sine surt erhvervede skillinger i videokameraer hvor kvalitet og pris var i hver sin ende av skalaen.

Og så var jo også disse nye videokameraene med tilhørende, separate kassettbåndopptaker «transportable».  Strøm fikk man fra nette små batterier på rundt 1 kg. eller mer, med en opptakstid på ca. 40 minutter – under de aller gunstigste forhold. Ikke akkurat mye å skryte av. Men ladetiden for batteriene var virkelig noe man kunne «skryte» av. Den var rundt 10 timer. Om man hadde kun et batteri, kunne man «gå» ut på morgenkviste, gjøre opptak i maksimalt 40 minutter, og så «rusle» hjem igjen, sette batteriet til ladning, og så gjøre nye opptak neste dag.

Nå er vel ikke «gå» og «rusle» helt riktige betegnelser da kamera, batteri, og transportabel videokassettopptaker lett kom opp i en vekt på rundt 20 kg. Jeg vil tro at damen ovenfor ville være i knestående allerede etter 5 minutter.

Videobransjens hovedargument for å dumpe alt du hadde av Super 8mm fimutstyr på søppeldynga, var at «på den samme kassetten kunne man gjøre opptak om igjen, og om igjen og om igjen…….» mens filmen derimot, ja den kunne i opptaks-sammenheng bare brukes èn gang.

Med tanke på at nesten 100% av de som brukte S-8mm film- og amatør-videoformat kun brukte disse mediene til å forevige og bevare store  og små familiebegivenheter for fremtiden, må ovennevnte «slagord» ha vært tidenes mest åndssvake argument for å selge et produkt som til denne bruken var fullstendig ubrukelig.

For å kunne bruke en kassett mer enn en gang, måtte man nødvendigvis slette det som var på den. Med tanke på at de opptakene som allerede befant seg på kassetten var av egne barn, besteforeldre, bursdager, 17. mai, julefeiring, ferier og andre uerstattelige minner, var vel hovedformålet at inneholdet IKKE skulle slettes, men bevares for fremtiden.

Dessverre hendte det at man i farten tok feil kassett eller glemte at det var akkurat den kassetten som ikke skulle slettes, men da var jo katastrofen allerede et faktum. Jeg kjenner personlig flere som «gikk i den fellen.»

Dette er stakkars Gunnar idet han oppdager at kassetten med opptakene av lille Trine`s fødsel, første ord, første skritt etc. ved en feiltagelse var blitt slettet, og erstattet med siste episode av Halvard Flatland`s «Casino».

Redigering ??  Glem det. I utgangspunktet var det ikke mulig å gjøre noen fornuftig redigering, og det skulle gå mange år før dette ble en reell mulighet. Dessuten var kvaliteten på VHS allerede så dårlig at det å kopiere det materialet man ville ha over på en annen kassett, gjorde opptakene, etter min mening, fullstendig ubrukelige.

Er det da slik å forstå, at video ikke var brukbart til noe som helst?

Selvfølgelig var det ikke slik. Video hadde også sine fordeler og bruksområder, men ingen av disse var som erstatning for Super-8mm film. Til det var både bildekvalitet og redigeringsmuligheter altfor dårlige.

Det var likevel på to områder video på den tiden hadde helt klare fordeler. Den mest åpenbare fordelen var som et «underholdnings-senter» i eget hus. Med en videokassett-opptaker kunne man ta opp TV-program, man kunne ta opp ett program, og se et annet program, dersom de ble kringkastet samtidig, og man kunne ta opp TV-serier, tegnefilmer etc., og bygge opp en samling innen eget interessefelt.

Etterhvert som spillefilmer ble tilgjengelig på video, først som «leievideo» og litt senere som «kjøpevideo», kunne man hjemme i egen stue se filmene man tidligere måtte gå på kino for å se. Dette var naturlig nok noe kinobransjen ikke satte så stor pris på, og jeg var selv kinosjef på denne tiden. For de aller fleste kinoer medførte dette en kraftig nedgang i kinobesøket, men det gjaldt ikke alle. Det var i hvert fall ett unntak; kinoen på Skjærhallen i Hvaler kommune. Der økte vi i stedet besøket med over 100% i denne perioden, dvs. 1981 – 1984. Det kan du lese litt om i presseklippene du finner til venstre og høyre i denne teksten.

Den andre helt klare fordelen i videoens favør, var distribusjon av egenproduserte filmer. Ved å gjøre opptak, redigering og lydsetting på Super 8mm film (eller 16mm), kunne man senere scanne de ferdige filmene til f.eks. VHS-video. Ettersom Super-8mm (og 16mm) filmen hadde langt bedre oppløsning (skarphet), fargegjengivelse, kontraster etc. enn video, ble kvaliteten på VHS-kopien så god som VHS-systemet klarte å gjengi.

MEN, det betinget selvfølgelig at man brukte de beste overspillingsmaskinene som fantes på den tiden. En av de aller beste, var Rank Cintel Mk. II, med en prislapp på rundt 3 millioner norske kroner midt på 80-tallet. På denne maskinen kunne man få laget en master-tape på et profesjonelt format, fra hvilken man kunne lage VHS-kopier med første-generasjons kvalitet.  Nå fantes det ingen Rank Cintel maskiner i Norge (den nærmeste var i London), men det var et par norske firmaer som hadde maskiner som ga relativt bra kvalitet, og det var Ja-Du Video og Spectra Film & Video. Men noen Rank Cintel kvalitet var det ikke, og selv om kvaliteten ble bra ved overspilling direkte til VHS, var den ikke god nok til å lage en master-tape av høy nok kvalitet til å lage gode VHS kopier. 

De tre trafikk-filmene jeg hadde laget på 70- og tidlig 80-tall, var etterhvert blitt distribuert på Super-8mm og 16mm i et større antall kopier. Ettersom disse kopiene ble solgt over tid, og det kun ble bestilt mellom 2 og 10 kopier pr. ordre, ble prisen pr. kopi relativt høy. En 16mm kopi av «Andres Liv – Ditt Ansvar», kostet i 1981 kr. 1.650,-. En Super-8mm kopi av den samme filmen var en god del billigere, men kostet i 1981 likevel kr. 850,-. For noen ble dette for dyrt, og ettersom vi nå hadde kommet frem til 1984, regnet jeg ikke med å få solgt flere tradisjonelle kopier på S-8mm og 16mm av disse tre filmene.

Jeg var imidlertid overbevist om at det fremdeles fantes et stort marked for disse trafikksikkerhets-filmene, og at jeg kunne få utnyttet dette dersom kopiprisen kunne reduseres, og at kopier kunne gjøres tilgjengelig i et mer visningsvennlig format.

På denne tiden hadde både trafikkskoler, ungdomsskoler, kommunale AV-sentraler og andre institusjoner tatt i bruk video i undervisningsøymed, og jeg bestemte meg derfor for å scanne alle tre filmene over til video, og tilby kopier både på VHS, Betamax og Video-2000.

Da «Andres Liv – Ditt Ansvar» ble vist på NRK-Fjernsynet 9. juni 1981, besørget NRK selv scanningen av filmen til video. Dette ble gjort på en «overspillingsmaskin» konstruert hos NRK-Fjernsynet. Dessverre var dette en meget dårlig konstruksjon, og selv om NRK brukte S-8mm originalen til overspillingen, ble resultatet dårlig. Dette gikk ikke upåaktet hen i lokalpressen, og artikkelen som stod på trykk i Sarpsborg Arbeiderblad dagen etter, finner du på høyre side av denne teksten.

For å være helt sikker på å få best mulig kvalitet på VHS, Betamax og Video-2000 kopiene, bestemte jeg meg raskt for å bruke Soho Images i London til scanning av S-8mm originalene. Jeg hadde også anskaffet en U-matic maskin, som var en maskin for profesjonell videoproduksjon. Originalfilmene ble derfor overført til dette formatet, og jeg laget selv kopier fra U-matic masteren til både VHS, Betamax og Video-2000.

Kort tid etter jeg mottok U-matic masteren, tok jeg kontakt med NRK og spurte om de var interessert i den siste trafikksikketsfilmen, og ikke lenge etter møtte jeg opp på Marienlyst med U-matic masteren under armen. Etter en kort samtale med Ragne Tangen og Dag Åkesson Moe, gikk turen til et av redigeringsrommene, og etter å ha sett gjennom filmen insisterte teknikeren på at dette måtte være en 16mm film. Da jeg like påståelig hevdet at originalen var en Fuji Single 8mm film, var han fremdeles i tvil om hvorvidt jeg snakket sant eller ikke, og det var i hvert fall ingen tvil om at Super/Single 8mm smalfilm var mer enn godt nok for fjernsynsvisninger. NRK kjøpte filmen, og den ble sendt under programposten «Ungdomsredaksjonen» fredag 20. juni 1986.

Denne gangen var det ingen som klaget på kvaliteten, og det var det heller ingen grunn til. Programposten «Ungdomsreaksjonen» omhandlet i sin helhet kun filmen «Flere Enn Du Tror» og produksjonen av denne. I den forbindelsen kom et team fra NRK til Skjærhallen i Hvaler kommune, hvor jeg på den tiden var bosatt, Der gjorde de en del opptak fra lokalmiljøet i tillegg til et intervju av undertegnede i det som den gang var min «hjemmekino». NRK brukte den gang i stor grad 16mm film, da dette formatet, i henhold til NRK selv, var det eneste som holdt høy nok kvalitet. Således ble både opptakene i lokalmiljøet samt intervjuet av meg gjort på 16mm film. Da programmet ble sendt i 1986, var det ikke mulig å se noen forskjell  på opptakene gjort av NRK på 16mm i forhold til opptakene gjort på Single 8mm. De som mente å kunne se en forskjell, hevdet faktisk at det var Single 8mm opptakene som hadde best kvalitet – et format NRK  i alle år kun brukte i helt spesielle tilfeller da S8mm ikke hadde en kvalitet som tilfredsstilte deres krav – der var 16mm enerådende.

Det paradoksale i denne sammenhengen er at NRK på denne tiden i stor grad selv gikk over til å benytte video, da fortrinnsvis Betacam/Betacam SP etc., som alle hadde en langt dårligere bildekvalitet enn Super 8mm filmen, for ikke å snakke om 16mm film, som på den tiden «lå lysår» foran alle videoformat. Da var helt klart kravet om bildekvalitet slettet fra vokabularet.  Forstå det den som kan !!